Bobby Deerfield  (Terningkast 2)

Noe så sjeldent som en dårlig Pacino-film?

Al Pacino har regjert i over 30 år nå, og man kan kanskje si at han var på sitt aller beste på 70-tallet. Filmer som The Godfather, Serpico og Dog Day Afternoon gjorde at han fort ble ansett som et stort talent. Mellom alle disse storfilmene kom det derimot en litt mer ukjent film, nemlig Bobby Deerfield.

Filmen starter med en ulykke på racerbanen. Det viser seg å være en kamerat av mesteren Bobby Deerfield. Denne karen kjenner egentlig ingen frykt eller respekt for farer, men begynner nå å tvile på sikkerheten i bilene.

Når Bobby senere besøker en skadet kamerat på et sjukehus i alpene kommer han over den meget merkelige damen Lillian Morelli. Hun rømmer fra sykehuset og blir med sørover til Italia. Det er vel unødvendig å si at det utvikler seg et forhold mellom disse to turtelduene.

For det første er det uvant å se Al Pacino i en skikkelig klissete romantisk suppe av en drittfilm. For det er akkurat det dette er. Historien er ufattelig langdryg og tam, det er forutsigbart og det er rett og slett håpløst. Koffein bør medbringes når denne filmen skal sees.

Hva så med lyspunktene? De er det slett ikke mange av, men man kan ikke si noe annet enn at Pacino som vanlig takler rollen sin relativt bra. Som racedriver-playboy med solbriller og dyre klær er han festlig å se på. En annen ting man kan trekke frem er de nydelige bildene fra den praktfulle europeiske naturen. Spesielt Alpene og Toscana har regissør Sydney Pollack klart å gjengi på en fascinerende måte. Det er bare så synd at filmen i seg selv er elendig, ellers kunne dette vært et greit kjøp. Terningkast 2.