Hard Boiled  (Terningkast 5)

Woo + Fat * Uendelig Mengde Våpen - Plot = En glimrende formel?

Hong Kong sjangeren, om man kan kalle den det, er synonymt med våpen med uendelige mengder kuler, hvite, blodige dresser, upraktisk akrobatikk og dårlig dubbing. Og ikke minst absurde plott. Noe som har gitt de fleste filmene kult-status.

John Woos Hard-boiled er selvsagt intet unntak. Chow Yun Fat leder an, i rollen som politiets litt i overkant entusiastiske alkoholiker/pistolkunstner, Yuen, med det passende tilnavnet «Tequila», i jakten på Hong Kongs gjenger. På den andre siden av loven har vi leiemorderen Tony, spilt av Tony Leung Chiu Wai.

Det hele er satt i 90-tallets Hong Kong, i travle bygater, verksted, restauranter og sykehus, alle steder hvor pistolvifting, vold og stygge dresser ikke har noe å gjøre.

Åpningsscenen tar oss til et te-hus, hvor megetsigende blikk og dårlig skjulte mistenkelige handlinger utveksles i første omgang, kuler i neste. Og Woo kan dette med skuddvekslinger. Nesten fristende å ta av lyden, sette på Vivaldi og se Chow Yun Fat og Tony Leung utfolde seg fritt med luftige svev og krumspring en turnkonkurranse verdig. Alle scenene er nydelig koreografert og fotografert, Wing-Heng Wang har gjort en strålende jobb som filmfotograf. Et eksempel på dette er en av skytescenene på sykehuset, som varer i ca 3-4 minutter uten et eneste klipp.

Dialogen er en tanke kunstig, selv om de to hovedrolleinnehaverne gjør en noenlunde bra jobb med det lille de har å jobbe med. Plottet er oppskriftsmessig absurd, med litt søkte sammenhenger og uforklarlig altvitenhet av politimannen Yuen. Selve slutten blir igrunn ganske surrealistisk og ufrivillig komisk. I en vill skuddveksling (hvem hadde trodd) på et sykehus, bestemmer Yuen seg plutselig for å redde babyer ut av den brennende bygningen sammen med politiets spesialenhet som har kommet for å hjelpe til, mens han synger til en av babyene slenger han seg ut av et vindu hengende fast i en ledning som «demper» for fallet.

Plottet forsvinner heldigvis i bakgrunnen, dekket av den praktfulle voldskavalkaden John Woo serverer oss.

Denne noe rotete historien passer mest for spesielt interesserte, da i Hong Kong filmer, eller den nye bølgen av Hollywood filmer som låner mye av dem. Eksempler på dette er The Transporter 1 & 2, The Corruptor, og ikke minst Kill Bill, Pulp Fiction og japanske The Returner.

Filmen er glimrende remastret, bildet er glimrende og lyden er virkelig bra. Terningkast 5.