Howl’s Moving Castle  (Terningkast 5)

Eller Det levende slottet, om du vil.

Det du nå skal få vite, er en hemmelighet så sjokkerende at den vil endre hele din oppfatning av verden slik vi kjenner den i dag. Så sett deg godt ned i stolen, sørg for at alt som kan knuses har blitt plassert på et trygt sted, tøm hodet for alle tanker, og forbered deg. Nå kommer det; Britiske kvinner skrev barnebøker også før Harry Potter. Nå som det faktum har blit påpekt, kan det også opplyses om at en av disse forfatterene er Diana Wynne Jones, og en av disse bøkene er Howls Moving Castle, eller Det Levende Slottet, som den heter på norsk.

Og det er ikke uten grunn at vår alles venn Hayao Miyazaki har valgt akkurat denne boken som grunnlag for en av sine filmer, for den er full av det som ofte forbindes med nettopp hans noe spesielle fortellerstil.

Verden er et koselig sted. Små byer ligger strødd rundt omkring i et land som minner ganske mye om England, og teknologien er fremdeles på det dampdrevne stadiet. Biler, båter, tog og luftskip fyller byene med enorme mengder røyk og damp, uten at lokalbefolkningen ser ut til å bry seg særlig mye om det. Tvert imot bidrar det bare til å øke følelsen av at det er et fredelig sted å bo.

Og så finnes det magi. Hekser og trollmenn er et mer eller mindre dagligdags syn, og vekker omtrent samme reaksjon som en person som sjonglerer brennende vannmeloner: Imponerende, kanskje underlig, men slett ingen grunn til å mistenke at død od ødeleggelse er på vei. I en av disse koselige små byene bor den unge jenta Sofie. Hun er en stille og rolig jente som jobber i en hattebutikk og trives med et liv uten store overraskelser.

Men dette varer ikke lenge, og etter en del om og men blir Sofie forhekset til å se ut som en gammel dame. Skremt og forvirret forlater hun hjembyen, og drar ut i ødemarken. Der møter hun en rekke merkelige figurer, blant annet et levende fugjeskremsel, en feit heks, og et enormt, levende slott som vandrer rundt omkring tilsynelatende uten mål og mening. Uten å tenke seg spesielt mye om går Sofie inn i slottet for å unnslippe kulden, og blir kjent med slottets merkelige beboere; Læregutten Mark, flammedemonen Calcifer, som holder slottet i gang, og ikke minst den usedvanlig kjenne trollmannen Hauru.

Som sagt er det en grunn til at Miyazaki har valgt å filmatisere denne historien. Ikke bare er historien og verden nokså lik det han selv har skapt i filmer som Chihiro og heksene(som denne garantert vil bli sammenlignet med), men personene er også typiske for han, og det er ingen klar grense mellom godt og ondt. Ingen er direkte ond i denne filmen, noe som gjør at den skiller seg ut fra flertallet av lignende barnefilmer og også gjør den mer tilgjengelig for et eldre publikum. Kort oppsummert fikk jeg samme følelse av denne filmen som jeg får av å se på en episode av Mummitrollet. En slags nostalgisk lengsel tilbake til den gangen du var liten og ingen syntes det var merkelig at du likte tegnefilmer. Selv om filmen har norske stemmer, som for øvrig lever opp til forventningene, men ikke bidrer til så veldig mye ellers, anbefales det å se den på japansk med norske undertekster. Den er også dubbet til finsk, i tilfelle du en dag kjeder deg og får et stort behov for å høre noen snakke det.

En film det er verdt å eie, enten du liker japansk animasjon eller ikke har noe spesielt forhold til det.
Miyazaki er en filmskaper i verdensklasse, og leverer nok en gang en film som kan nytes på tvers av kulturer . Det er også verdt å merke seg at Disney, som distribuerer Miyazakis filmer utenfor Japan, ikke har fått tillatelse til å klippe vekk en eneste liten scene i det hele tatt, et problem ganske mange animefilmer står overfor når de skal lanseres spesielt i USA.