Jarhead  (Terningkast 4)

Er du ute etter plenty med skyting, dreping og action er ikke dette noe for deg.

En forfriskende, tidvis morsom og original film som gir oss et annerledes syn på krig uten å faktisk inneholde noe… krig! Selv om man kanskje skulle tro at flere liter med blod, flygende kroppsdeler, masse vill skyting, enorme eksplosjoner og gigantiske Rambo-muskler var nødvendige for å lage en realistisk, troverdig og underholdende krigsfilm, klarer Sam Mendes å bevise det motsatte i JARHEAD. Her avfyres det nemlig ikke ett eneste skudd mot fienden, men action, intensitet og følelsesladete øyeblikk blir det likevel nok av.

Filmen følger Anthony Swofford (Jake Gyllenhaal) som melder seg til militærtjeneste for å deretter å bli sendt til en grusomt hard treningsleir som skal forberede ham på krigen som venter. Sommeren 1990 blir han sendt til ørkenen i Saudi-Arabia som del av den militære styrken som skal utkjempe den første Gulf-krigen. Men det eneste som venter dem i ørkenen er endeløs venting, dehydrering og frustrasjon.

JARHEAD begynner forrykende bra. I første halvdel av filmen fikk jeg tidvis flashbacks til Stanley Kubricks knallgode FULL METAL JACKET fra 1987, vi følger nemlig Swoff gjennom et brutalt treningsprogram hvor ydmykelse, onde spøker, brøling i øret, strenge regler og opptil flere pinlige øyeblikk (blant annet trompetspilling, UTEN trompet) står på programmet. Det hele presenteres fra en relativt humoristisk synsvinkel og alltid med et lite glimt i øyet, så bortsett fra selve oppbygningen av historien, begynner og slutter likhetene her.

Selv om det var visse scener jeg stusset litt over, klarer Mendes å framstille et barskt militærmiljø satt i en interessant setting der en original, realistisk og forfriskende fortelling om hvordan drapsmaskiner oppfører seg mens de venter på å gjøre det har blitt trent til, å drepe, står i fokus. På tross av minimalt med skyting, action og ”Vietnam”-tendenser, klarer filmen å formidle følelser, kameratskap, spenning, intensitet og frykt på bra vis. Her skildres nemlig ingen ville skytescener og blodige henrettelser, likevel skinner det gjennomgående temaet tydelig gjennom om hvordan krig fucker med hodet ditt, selv uten å faktisk oppleve krig, action og alt det som hører med. I tillegg ble jeg nesten overrasket over hvor mange soldater som opplevde å bli dumpa av kjærestene sine mens de var ute og kjempet for landet sitt. Vanligvis fremstilles dette helt annerledes der den ”trofaste kjæresten” venter tålmodig på helten sin osv (tilfeldig?).. men dette får vi altså se fra en helt annen side.

JARHEAD gjør en god jobb i å fremstille frustrasjon og følelsen av isolasjon. Man lever i en lukket verden og alt du vet er det du blir fortalt. Jeg satt imidlertid lenge og ventet på at det skulle bryte ut litt action og selv om vi faktisk får et lite glimt av ”Desert Storm” action er dette en utrolig liten del av filmen og viser oss egentlig ikke noe vi allerede har sett før. Er du ute etter plenty med skyting, dreping, eksplosjoner og en litt mer ”klassisk” krigsfilm er dette med andre ord ikke noe for deg! Selv om jeg føler at filmen hadde litt for lite ”kjøtt” på kroppen, leverte den en solid dose underholdning med en tidvis ganske humoristisk vinkling på historien. Om ikke annet så for å se en litt mer realistisk skildring av den amerikanske hæren er dette så absolutt en kul film som er verdt å ta en titt på, så lenge du ikke er en helstøpt actionfreak og faktisk takler litt mer stillestående filmer. Sterk firer!