King Kong

”Peter Jackson har gjort det igjen!” var en gjenganger i vinter da King Kong gikk sin seiersgang på norske kinoer. Til min store frustrasjon. For jeg kan like gjerne innrømme det her og nå; jeg har aldri latt meg imponere av Jacksons RINGENES HERRE-trilogi. Jeg er også generelt skeptisk til remaker av gamle klassikere, og dette var intet unntak. På mange måter kunne derfor forventningene sett langt lysere ut for en av vinterens kinokonger.

På 1930-tallet setter en stormannsgal filmskaper sammen en liten besetning og et film-crew i New York før de setter kursen mot en myteomspunnet øy som skal være bebodd av en gigantisk gorilla ved navn Kong. Blendet av troen om rikdom og berømmelse bestemmer de seg for å prøve å fange Kong for å kunne vise han frem for publikum. Men den eneste som kan temme Kong, er en kvinne.

I utgangspunktet en av filmhistoriens mest klassiske historier dette her. Den originale King Kong filmen må jo sees på som en pioner innenfor fantasisfilmen. Historien i King Kong har jeg heller ingenting å utsette på, men hvordan blir den presentert? Klarer godeste Peter Jackson å tilføre en allerede original idé noe ekstra, eller blir dette en CGI-fest hvor handling og skuespill ikke er invitert?

For det er vel ingen hemmelighet at King Kong er en film proppet med CGI-effekter. Og du verden hvor lekkert utført disse effektene til tider er! Filmen er tilnærmet perfekt utført visuelt sett. Fra den nydelige gjenskapelsen av 30-tallets New York, til for lengst utryddede dyr og kongen selv; dette er rett og slett spektakulært! Filmen viser også kinematografisk eleganse i perfekt symfoni med storslått musikk fra James Newton Howard. Men uansett hvor flott King Kong måtte være å se på, så kan man ikke komme bort i fra dens spilletid.

For når det gjelder filmens spilletid er jeg egentlig splittet. Jeg føler egentlig aldri filmen trekker mot det langdryge, men tempoet kan til tider blir litt for avslappet. King Kong byr også på en god spredning unødvendige scener som enkelte ganger skyldes unødvendige delhistorier vi blir kjent med. Disse scenene kunne med all enkelhet bli kuttet bort og kortet ned de tre timene filmen varer. På den andre siden syntes jeg også man godt kunne inkludert enda flere øyeblikk mellom Kong og Ann (Naomi Watts), for disse scenene er uforglemmelige! Ikke bare ser Kong fantastisk ut når det gjelder realisme i oppførsel og utseende, måten de to kommuniserer på og oppfører seg på ovenfor hverandre er i seg selv god nok grunn til å se denne filmen.

Og nettopp Naomi Watts spiller strålende. Filmen bærer vel egentlig jevnt over preg av godt skuespill, men dette drukner dessverre bort i en CGI-orgie fra en annen galakse. Kall meg gjerne sær, men jeg skulle gjerne sett en annen regissør som hadde fokusert mer på skuespill og kuttet bort en god del av, om ikke halvert, effektbruken.

King Kong byr altså på en fantastisk historie som er kledd opp i godt skuespill, spektakulære effekter som tidvis stjeler hele showet, og stødig kinematografi. En del logiske brister, mengden av effekter og en spilletid og et tempo som lukter langdrygt trekker dessverre litt ned, uten at man skal henge seg for mye opp i det. For King Kong har et formål; å underholde. Og underholde gjør den på mesterlig vis. Terningkast 5.