Naboer  (Terningkast 5)

Kristoffer Joner spiller en fyr som mister fullstendig kontroll.

At norsk film har blitt kraftig oppskrytt de siste årene er ingen hemmelighet, men her har Pål Sletaune virkelig prøvd å lage noe av internasjonal kvalitet. Det har blitt en ganske spesiell film, men det kan jo være både bra og dårlig.

John har akkurat blitt dumpa av kjæresten, og er i gang med å finne seg en ny leilighet. Han finner seg en stor toppleilighet i en gammel bygård. Problemet er at han egentlig ikke er klar for å gå videre i livet enda.

I naboleiligheten skjer nemlig litt av hvert. John blir invitert over for å flytte på et skap, men det foregår noe rart der inne. For det første er det stablet en haug med møbler foran døra og det er et helvetes rot inne i leiligheten. Det finnes også en god del skjulte ganger og rom. I denne rare leiligheten holder det til to sexy kvinner som gjør det de kan for å forføre den stakkars mannen. Han dras inn i et nett av skremmende opplevelser, men kan dette egentlig være så virkelig som John tror?

Pål Sletaune er altså mannen bak denne psykologiske thrilleren, og det er ikke så mye tvil om at han har klart å lage noe litt utenom det vanlige her. For det første er dette den eneste norske filmen med 18-års grense de siste 15 årene. Den kunne fort blitt spekulativ og dårlig, men det er den på ingen måte. Den mye omtalte scenen hvor blodspruten står mens det råknulles er faktisk helt nødvendig for å gi et brutalt bilde av hva som er i ferd med å skje.

Det er også verdt å nevne at dette er filmteknisk nydelig for øyet å se på. Det er liten tvil om at man vet hva man gjør, både kameraføringen og bruken av voldsom musikk gjør at man hele tiden venter på at noen skal hoppe frem og gjøre den neste brutale handlingen. Til slutt må det sies at Kristoffer Joner som alltid gjør en særdeles bra innsats, og i mine øyne er dette den absolutt beste norske skuespilleren. Terningkast 5.