Once Upon a Time in the West  (Terningkast 6)

Det var en gang en mann ved navn Sergio Leone.

Etter den suksessfulle Dollar trilogien var regissør Sergio Leone egentlig lei westernsjangeren. Han ville forlate cowboyer, revolvere og hester til fordel for 1920-tallets gangstere. Han var i ferd med å starte på sitt gangsterepos Once Upon a Time in America. Men det amerikanske publikumet var ikke tilfredsstilt, de var fortsatt sultne på mer western. Leone gikk til slutt med på å lage en siste fortelling fra den Ville Vesten, men denne gangen skulle han ikke bare lage en ny westernfilm, dette skulle bli hans endelige avskjed med sjangeren hvor han skulle summere opp alle hans tanker og følelser omkring den Ville Vesten og dens død. Resultatet ble mesterverket Once Upon a Time in the West.

I en tid da Amerika skulle bindes sammen av en jernbane fra kyst til kyst, var det leiemordere, banditter og revolvermenn som regjerte. Frank (Henry Fonda) er mannen som rydder alle hindre av veien for jernbanebaronen Morton (Gabriele Ferzetti). Et av disse hindrene er tomten til enken Jill McBain (Claudia Cardinale). Men Frank møter større motstand enn forventet da hevnlystne Harmonica (Charles Bronson) og den lovløse banditten Cheyenne (Jason Robards) dukker opp.

Det er et fåtall filmer som oppigjennom historien har utviklet seg til å bli tidløse mesterverk som bergtar stadig nye generasjoner. Ofte er de verk av ambisiøse filmskapere som står igjen som noen av filmhistoriens viktigste personer. Sergio Leone er en av disse filmskaperne og Once Upon a Time in the West er et slikt mesterverk. Den fantastiske Dollar trilogien, som inneholdt «Fistful of Dollars» (1964), «For a Few Dollars More» (1965) og «The Good, the Bad and the Ugly» (1966), var på mange måter bare en oppvarming til noe større. Kanskje til den største av dem alle. For i dag, nesten 40 år etter, står Once Upon a Time in the West igjen som en av de største westernfilmene i historien.

Filmens åpningssekvens med fortekstene sier egentlig det meste. En vanvittig ambisiøs scene, som varer i hele 12 minutter og som angivelig skal være filmhistoriens lengste, gir seeren en følelse at man er i ferd med å oppleve noe magisk. Scenen er et resultat av en stor regissør som vet å utnytte kunstsjangeren film for alt den er verdt. Vanvittig delikat bilde, utsøkt lydbruk og musikk av Leones trofaste komponist Ennio Morricone, samt evnen til å få fortalt så mye uten å bruke dialog gjør at hårene på armen reiser seg i en så stram givakt posisjon at de ville gjort enhver gardist misunnelig.

Once Upon a Time in the West er rett og slett perfeksjon fra ende til annen. Fra nevnte åpningsscene til den uunngåelige siste revolverduellen blir vi blendet av Leones bruk av ekstreme close-up bilder, godt spilte og karakteristiske rollefigurer Leone har blitt legendarisk for, visuelle bilder som øynene drukner i og som setter varige mén på netthinnen, samt Morricones storslåtte og klassiske filmmusikk. Leone har til og med plassert inn en av tidenes hotteste filmbabes, Claudia Cardinale, i en av hovedrollene! Kan det bli bedre?

Nei. Det blir ikke stort bedre enn dette. Det er synd å si det, men det lages ikke film som dette lenger. Once Upon a Time, There was Sergio Leone. Terningkast 6.