The Chronicles of Narnia: The Lion, the Witch and the Wardrobe  (Terningkast 4)

Barndomsminner i ny innpakning.

Jeg tilbringer denne jula i de forente stater og har dermed fått tjuvsett en av denne julens største filmsatsninger. En film om ei løve, ei heks og et usannsynlig stort klesskap:

Alle fordommer om amerikanske kinosentre ble oppfylte omtrent samtidig som jeg gikk inn dørene og for første gang fylte lungene med den tyngste fettinfiserte popcornlukta i manns minne.

Narnia. Nania for meg er minner. Minner om påsketider og NRK tidlig på morgenen. Om ei løve og andre snakkende dyr, om ei heks med en forkjærlighet for vinter og om fire arrogante britiske unger.

I denne nye utgaven av C. S. Lewis velkjente barnebøker er det ikke spart på kruttet, eller rettere sagt, pengene. Dette er Disneys store julegave som de nok håper å få grundig avkastning på. Og det får de. Allerede i åpningshelga her i USA har den tjent penger så det ryker etter.

Filmen er først og fremst en barnefilm. Filmer med barn og dyr i hovedrollene er jeg i utgangspunktet prinsipielt skeptisk til. Og det prinsippet kan jeg egentlig ikke si at jeg kommer til å forandre på etter Narnia. Barn og dyr spiller stort sett ganske endimensjonale og enkle karakterer uten et alt for stort register av følelser og tankesett.

Men nå er Narnia en barnefilm, og som en slags Ringenes Herre-light fungerer denne filmen bra. Historien sitter godt og spenningen er absolutt tilstede. Effektmessig er dette stort sett som vi er blitt vant til de siste åra bortsett fra et par greenscreen-bilder jeg ikke ble så veldig imponert over. Regissør er Andrew Adamson, kjent fra Shrek-filmene. Jeg hadde håpet han hadde tatt med seg enda mer av den herlige humoren fra de filmene, selv om også Narnia inneholder enkelte humoristiske innsalg.

Aslan, løven, er og blir kongen av Narnia og det er han også i denne filmen. Med stemmen til Liam Neeson fungerer han godt og er for meg absolutt stjerna i filmen, som han var i serien som gikk på NRK når jeg stod opp før klokka ringte og sprang rundt i pysjamas for å se.

Filmen når for meg aldri helt opp til den høyden serien nådde for en yngre meg, en del år tilbake. Men den er absolutt severdig. Personlig er jeg desverre redd for at Disneys økonomiske rådgivere ser mulighetene til å ødelegge den magiske fantasien i resten av bokserien om Narnia ved å masseprodusere fem filmer til.