The Omen  (Terningkast 2)

En remake av grøsseren fra 1976 har sett dagens lys, men holder den mål?

Mange tror spådommen fra Åpenbaringen viser veien til en fryktelig fremtid eller at den presenterer fragmenter av historien slik den har våknet til liv i vår tid. Spesielt peker spådommen på at en Antikrist er i anmarsj, og at han er merket med tallrekken «666» – Dyrets tegn. Antikrist vil få sine krefter direkte fra Satan for å etablere et falskt kongedømme på jorden for slik å signalisere starten på Armageddon – Dommedag.

Jeg er ingen stor fan av skrekkfilmer generelt, men med en remake av den relativt kjente OMEN fra 1976 på vei, måtte jeg nesten ta en titt med egne øyne. Skuffende nok, var dette langt fra å være så skremmende som jeg hadde forventet. THE OMEN hadde egentlig ikke særlig mye å by på bortsett fra en tidvis småekkel djevelunge, to eller tre relativt skremmende scener, et tilsynelatende evigvarende uvær og en god dato å lansere seg selv på. Det er klart at det er vanskelig å gi slipp på en dato som dette når man har et konsept som passer perfekt inn med det sataniske budskapet til filmen og som videre gjør markedsføringsjobben til en lek for 20th Century Fox. Jeg føler likevel at de har tatt konseptet med 666 og dratt det LITT vel langt, noe som gjør det hele veldig klisjéaktig. Måten de haler ut tiden på for å gjøre spenningsfylte scener til et langdrygt helvete er for øvrig et kapittel i seg selv som jeg ikke skal komme nærmere inne på i denne anmeldelsen. Bortsett fra dette stusset jeg litt over at fødselsmerket på hodet til den grusomme Damien aldri ble oppdaga av ”foreldrene” grunnet hans svarte hår… Rett meg hvis jeg tar feil, men blir ikke unger født UTEN hår? Et 666-merke i panna er kanskje ikke så lett å finne som man skulle tro.

Historien og plottet generelt ble hakket for åpenlyst for min smak, dog med et par unntak. På ett tidspunkt ble jeg nemlig så skremt/sjokkert/overrasket/tatt på senga at jeg trodde hjertet hadde stansa. Det var morsomt. Men vi må likevel ha det klinkende klart for oss at det er en ting å skremme seerne ved å forvandle en tilsynelatende rolig scene til et skrekkinferno på under 1 sekund, det er en helt annen ting å vedlikeholde en slik frykt hos seerne gjennom hele filmen, og det er her THE OMEN feiler. Skrekkfølelsen er så og si ikke-eksisterende og så snart hjertet har begynt å banke igjen, etter de ovennevnte skrekkscenene, opplever jeg det hele som litt for ”oppsatt” og Hollywood-preget med sin storyline og oppbygning. Det skal mer enn et relativt imponerende ensemble av skuespillere, frontet av Julia Stiles, Liev Schreiber og Mia Farrow, til for å redde en 1976-remake av dette kaliberet. Ser man bort fra den kun tidvis skumle djevelgutten (la oss bare innrømme det… Fyren blir litt ensformig etter en stund med sine stirrende blikk, sure munn og ekstremt få ansiktsuttrykk!) er faktisk skuespillerprestasjonene ganske gode. Dette hjelper likevel lite da filmen i seg selv ikke holder mål. En sterk toer.