The Proposition  (Terningkast 4)

Australsk western skrevet og akkompagnert av musikkens store mester: Nick Cave.

John Hillcoat har regien til denne australske westernfilmen (selv om Australia strengt tatt ikke ligger i USA), likevel forbindes The Proposition mest til multikunstneren Nick Cave som har skrevet både manus og musikk. Endelig har Australias melankoliker nummer èn lagd film, og med skyhøye forventninger entret jeg kinosalen i håp om å bli forført av Caves skitne og depressive verden.

I The Proposition møter vi først og fremst Charles Burns (Guy Pearce) som er medlem av en grusom gjeng som også tilfeldigvis består av hans brødre. Vi møter også den ambisiøse politimannen Maurice Stanley (Ray Winstone) som ønsker å temme det lovløse samfunnet og gjøre livet tryggere for nybyggerne, og hans største ønske er å få kloa i Burnsbrødrene, noe han også til dels gjør. Han fanger de to mildeste brødrene og gir den ene (Pearce) et umulig valg: Hvis han får tak i gjengens leder og storebror (Danny Huston) skal han la være å henge den stakkarslige lillebroren (Richard Wilson) på julaften. Den mellomste Burns blir dermed satt i en umulig situasjon og filmen blir satt mellom vekslende scener av Charles’ søken etter storebroren, politifolkenes brutale oppførsel overfor alle som ikke overholder loven, Maurice Stanleys ønske om et bedre samfunn, samt innbyggernes blodtørstige krav om å straffe alle lovbrytere på verst tenkelige måte, og oppi det hele sitter den største og verste Burns og ser på soloppgangen.

I beste Cavestil blir vi tatt med på en beretning krydret med skitten realisme, rå vold og hetedirrende ørken. Den Australske villmarken blir skildret på en vakker men brutal måte. Blant alt det skitne ser vi soloppgangens klare farger og ørkenens enorme makt. Og det absolutt beste er når musikken smelter sammen med bildene, for eksempel ville ritt som akkompagneres med Caves skjærende musikk, pulsen er dømt til å stige, men akkurat når du tror du er på vei til å se noe fantastisk stopper det og det blir sceneskifte. Dette skjer gang på gang og gjør at jeg sitter igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Hvorfor er de villeste scenene med den mest intense musikken kuttet ned til omtrent tre sekunder? Et stykke ut i filmen innser jeg også at historien kunne vært bedre, misforstå meg riktig: Historien er bra, men det hele kunne vært satt sammen på en bedre måte. Av og til virker det som om regissøren har forsøkt å gape over for mye av handlingen, noe som går på bekostning av selve stemningen, og er det noe jeg forbinder med Nick Cave så er det nettopp dette: Stemning og atter stemning. Likevel er dette en litt annerledes western som anbefales om du vil virvles inn i svette, blod og støv fra et heftig australsk miljø.