Zozo

En solid film om savn, tilpassing og forandring. Det hele skildres godt gjennom bra foto og imponerende skuespill.

Zozo er den siste filmen fra den svensklibanesiske registjernen Josef Fares. Fra før har mannen store publikumssuksesser som Jalla! Jalla! og Kopps på rullebladet, nå mener han alvor. I Zozo forteller han en historie, delvis basert på sin egen fortid, om en gutt som må flykte fra et krigsherjet Beirut til en helt ukjent kultur i Sverige.

Zozo handler altså om gutten Zozo, som bor i et bomberammet Libanon sammen med familien. Besteforeldrene hans har flyktet til Sverige, og familien er klar til å gjøre det samme, når det forferdelige skjer. Filmen viser Zozos vandring for å komme til Sverige og hvordan han opplever den enorme kultur- og samfunnsforandringen som da oppstår.

Dette er, som man sikkert forstår, en helt annen film en Fares’ tidligere filmer. Selv om han også drar inn enkelte komiske elementer som er med og skaper dybde i filmen, så er dette en film om savn, tilpassing og forandring. Dette blir godt skildret gjennom bra foto og imponerende skuespill. Spesielt av Zozo selv, Imad Creidi, som overbeviser i aller høyeste grad.

Josef Fares har presisert at dette langt på nær er noen fullstendig selvbiografi. Blant annet så kom Fares til Sverige med hele familien, mens Zozo må flykte alene. Men Zozos drømmende personlighet har han hentet fra seg selv. Og det er også her det skurrer litt. Det blir litt halvveis for min del. En slik historie bør ha en lang tankeprossess bak seg før den tar form, det kan kanskje virke som om Zozo er en litt fortidligfødt film. Zozo er absolutt en meget god film, det er bare det at jeg tror den kunne ha blitt enda bedre med en litt lenger modningsperiode, når det gjelder fokus og manus.

Dette er svenskenes håp som Oscar-kandidat for beste utenlandske film. Og det vil langt fra overraske dersom den er blant de nominerte.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar