Action og story, en umulig kombinasjon?

I en tid hvor filmer produseres som aldri før, har jeg bestemt meg for å diskutere et velkjent fenomen - nemlig dårlige actionfilmer. Action og en god historie; er det to motpoler som er dømt et liv uten kontakt med hverandre eller kan de faktisk fungere sammen?

Tidligere hadde man få eller ingen effekter i filmene som ble laget, på grunn av dette måtte det legges større vekt på historie og dialog. Likevel var det grenser for hvor utviklet manusene var for 30 år siden, film var ”big business” selv på den tiden men ikke alt var like gjennomtenkt. Men det ble da til et par go’ filmer likevel, blant annet Gudfaren trilogien, Taxi Driver og skikkelige oldinger som Citizen Kane, Psycho og 12 Angry Men.

Spesialeffekter er nok den delen som har utviklet seg mest i løpet av det siste tiåret i filmindustrien. Selv om dette har påvirket mange filmer på en positiv måte, har det også bidratt til å skape en ny dimensjon innenfor den kjente action-sjangeren. Med tilgangen av data-animerte effekter, ble det plutselig mye billigere å produsere flotte actionscener, noe som, ikke uventet, har resultert i en flom av nye actionfilmer med heller varierende kvalitet. Walking Tall med The Rock i hovedrollen, xXx med Vin Diesel og Blade Trinity med Wesley Snipes er filmer som faller under kategorien meningsløse actionfilmer. Eller som jeg liker å si, filmer basert på en historie som tilfeldigvis rettferdiggjør 2 timer med hemningsløs vold.

Vi må heller ikke glemme kampsport-filmer som atter en gang har gjort sitt inntog i filmbransjen etter flere års pause, med Jackie Chan og Jet Li i førersetet. Filmvalgene til Jackie Chan kan diskuteres, men Jet Li har derimot medvirket i opptil flere gode filmer og hans nyeste prosjekt, Unleashed, ser virkelig ut til å bli en godbit. Cradle 2 the Grave og The One er derimot ikke fullt så kule filmer.

steven-seagal

Personlig syns jeg tilgangen av spesialeffekter er positivt, så lenge de ikke kommer i første rekke. Jeg foretrekker fortsatt en god historie og et interessant plot, framfor ren action. Likevel skal jeg ikke nekte for at jeg i ny og ne setter meg ned for å se en Steven Seagal-film på TVen. Noen ganger er det deilig å bare lene seg tilbake i godstolen og bli underholdt, uten å måtte tenke for mye. Og det er her action-filmene scorer saftig, nemlig på underholdningsdelen.

Selv om kritikerne hater disse meningsløse actionfilmene, må vi innse realiteten i at mange går for å se dem, deriblant meg selv. Jeg går ikke nødvendigvis for å se en ”god” film, men for å bli underholdt. Underholdning er i min mening en undervurdert faktor når det gjelder filmer hos kritikerne. Filmen skal være ”god” på så mange andre måter at de glemmer selve gleden av det enkle i det å kun bli underholdt.

Kino har etter hvert har blitt en nokså dyr affære, derfor går jeg sjelden på kino for å se et drama med Meryl Streep. Ettersom jeg ikke er av den typen som går på kino 7 dager i uken, må jeg være selektiv. På grunn av dette, faller vanligvis valget på en film med en viss mengde effekter, grunnen er enkel. Å betale 90 kr for å se en film uten noen spesialeffekter, som faktisk kunne gjort seg like bra på TVen hjemme i stua til halve prisen, er i min mening bortkasta penger, spesielt for en fattig student. På grunn av dette blir filmer med en viss mengde effekter prioritert over andre når det gjelder mine kinobesøk. Er man heldig, finner man en film som klarer å kombinere både action og story. Collateral var en av de få filmene i fjor som klarte dette, forhåpentligvis vil Sin City, Batman Begins og Old Boy gjøre det samme i år.

Det er alltid noen som kommer til å hate meningsløse actionfilmer, andre vil hate meningsfulle dramafilmer, likevel ville det hurtig blitt kjedelig å gå på kino hvis alle filmene hadde blitt laget etter samme oppskrift. Variasjon er deilig og nødvendig. Selv om en frisk dialog og en kompleks historie ofte kreves for at det skal regnes som en ”god” film i kritikernes øyne er det få som bedømmer hvor stor underholdningsverdi en film har. Dette blir opp til hver enkelt å bedømme. Visse dager er man i humør til å se en actionfilm med Arnold, andre dager en tenåringskomedie med Hillary Du…dårlig eksempel. Men mitt poeng er at film, som alt annet, er helt relativt, noen kommer alltid til å like det du hater, og omvendt, bortsett fra tenåringskomediene med Hillary Duff, de filmene er det ingen som liker.