Yodok Stories

KINO: Seriøs, god og gripende

Advarsel: Særdeles lang anmeldelse, ikke for late sjeler. Ingen spoilers.

Denne norsk-produserte dokumentaren retter søkelyset mot konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, og vi møter mennesker som har kommet seg ut og emigrert til Sør-Korea. For å sette fokus på situasjonen i Nord-Korea setter de opp en musikal, og vi følger det kontroversielle stykket i produksjonen.

I Nord-Korea finner man i dag rundt 200 000 mennesker i konsentrasjonsleire, både menn, kvinner og barn. Mange velger nok å tro at konsentrasjonsleirene forsvant med Hitlers død og nazismens fall, men faktum er at det finnes opptil 18 hemmelige leire under Kim Jong-Ils ledelse, og denne moderne formen for Holocaust får liten eller ingen oppmerksomhet i den vestlige verden. Generelt vet vi skremmende lite om Nord-Korea, annet enn at de er et lukket, totalitært samfunn, og at de angivelig sitter på nok atomvåpen- og raketter til å skape litt av et fyrverkeri.

I Yodok møter vi 7 mennesker som alle har vært knyttet til konsentrasjonsleiren med samme navn. Det er den eneste leiren hvor man har en teoretisk mulighet for å slippe fri, for hit sendes nemlig mennesker med den høyeste statusen(lojal) i det hemmelige klassifikasjonssystemet for borgerne, og den eneste forbrytelsen de stort sett har begått er å være i slekt med noen som betegnes som landsforræder. I Nord-Korea straffer man nemlig ikke enkeltpersoner(som er dømt etter absurde regler, én forteller om en dom for å legge en avis med Kim Il-sung på bakken), men man fengsler eller utrydder hele familien inntil den 3. generasjonen. Bare sånn for sikkerhets skyld, liksom.

Den meget kontroversielle musikalen(sett med Nord-Koreanske øyne) blir vår inngangsbillett til å forstå det lukkede samfunnet. Av åpenbare grunner kan man ikke bare spasere inn i landet og filme, så musikalen og intervjuene blir det nærmeste vi kommer. Personlig falt jeg veldig for grepet, som blir en effektiv erstatning når man ikke får førstehåndsbilder fra leirene. Man kan også argumentere for at det skaper en minimal distanse til stoffet, for ut fra beskrivelsene som blir gitt, vil jeg tro at autentiske bilder ville blitt for drøy kost for de aller fleste. Her har man virkelig brukt kunsten for å formidle et viktig budskap, og ikke minst gi et innblikk i noe vi dessverre har for lite kjennskap til.
Om det skulle være uklart; dette er ikke en musikal, vi følger kun produksjonen, som suppleres med utfyllende intervjuer med de involverte.

Filmen henter sin styrke i troverdigheten til intervjuobjektene. Selv om regissøren av musikalen stiller spørsmål underveis, bærer dette preg av å være ektefølte fortellinger. Autentisk og helhetlig, langt unna konstruerte hendelser vi forbinder med f.eks Michael Moore. Regissøren av filmen unngår også de verste fallgruvene, her brukes få eksterne virkemidler for å skape patos og dramatikk. Historiene som fortelles er så brutale at vi ikke trenger noen føringer på hva vi skal føle, selv om filmen naturlig nok ikke er blottet for musikk og andre virkemidler.

I filmen møter vi i tillegg til tidligere fanger også en fangevokter og en personlig sikkerhetsvakt for Kim Jong-Il. Fangevokteren forteller om et totalitært styre hvor eneste moralske kodeks blant vokterne ser ut til å være at man ikke skal voldta kvinnelige innsatte. Ikke fordi, du vet, det er ganske dårlig gjort å voldta noen, men fordi det blir ansett som sex med en landsforræder.
Om jeg skulle innvende noe, måtte det bli at vi ikke fikk høre noe særlig om hvorfor disse vaktene valgte å skifte side, for det er tross alt et ganske drastisk skifte. Den norske produsenten(én av de) var tilstede etter visningen, og fortalte at dette delvis var gjort for å tilpasse rytmen i filmen, men også av årsaker utenfor deres kontroll. Sikkerhetsvakten som velvillig la ut om grusomhetene, fikk nemlig vite under filmingen(som grunnet motstand og vanskeligheter tok 5 år) at hele hans familie var blitt sendt av gårde til en konsentrasjonsleir. Han ville naturlig nok ikke diskutere emnet noe særlig mer, og derfor får vi nok dessverre aldri høre om hvorfor han valgte som han gjorde.

Kynikere vil kanskje påpeke at dokumentaren er utelukkende ensidig i sitt fokus, men begrensninger blir såklart lagt når man ikke får entre Nord-Korea. Filmen retter også et etterlengtet fokus mot et stort problem, og jeg tror ingen representanter fra motparten kunne rettferdiggjort grusomhetene eller kommet med noen fornuftige synspunkter.

Jeg sitter fortsatt lettere rystet over informasjonen jeg har blitt servert, for dette var virkelig et unikt innblikk i et uforståelig styre. Om jeg på forhånd hadde mistet litt troen på at jeg kunne bli særlig rørt av filmmediet lenger, beviste denne lavmælte og gripende dokumentaren kynikeren i meg motsatt. En anmelder på Filmbyen(Fagernes) proklamerte sin kjærlighet for folkeopplysning forrige uke, og her har du muligheten. Kanskje etter å hørt disse historiene tenker du deg om to ganger før du klager på at staten ikke gir deg 6000 mer i året. Jeg ble nok en gang påminnet om hvor ignorant jeg kan være.

Karakteren skulle egentlig være et hakk lavere, men etter å ha samlet tankene i denne altfor lange anmeldelsen ser jeg at toppkarakter blir det eneste riktige. Ikke fordi dokumentaren er nyskapende i formspråk og utrykk, men fordi den behandler et viktig tema på en seriøs og god måte. At den i tillegg ga meg en klump i magen teller også positivt, det var deilig å virkelig føle noe på kino igjen.