2001: A Space Odyssey – Fra ape til stjernebarn

Om noen spør meg hva som er den skumleste filmen jeg vet om, er ikke svaret mitt hentet fra grøsser- eller thrillersjangeren. Den skumleste filmen jeg vet om er snarere en film som blander vitenskap og fantasi, setter store spørsmålstegn ved tidens begynnelse, døden og uendeligheten, og som finner sted i det mektige verdensrommet. Den skumleste filmen jeg vet om setter i gang tanker i hodet mitt som er så langt mer dystre, langt mer uhyggelige og langt større enn hva en hvilken som helst grøsser kan klare å få til. Den skumleste filmen jeg vet om er 2001: A Space Odyssey.

Det var den ville vesten som skulle bli den aller første inspirasjonskilden for Stanley Kubrick i prosessen med å skape 2001: A Space Odyssey. I 1962 hadde MGMs episke western How the West Was Won premiere. Nær tre timer lang og med fire regissører satte filmen seg som mål å fortelle historien om den amerikanske ekspansjonen vestover i fire episoder som strakk seg over et århundre. Filmen ble skutt i et tre-panels Cinerama, det til da største formatet i kinoens historie. Formatet på Cinerama var faktisk så stort at for å fylle det enorme lerretet måtte filmen bli skutt med tre kameraer satt ved siden av hverandre, og vist med tre projektorer. Til tross for de tekniske vanskelighetene og det faktum at filmen kun hadde mulighet til å bli vist på en håndfull kinoer, ble How the West Was Won en økonomisk suksess, i tillegg til å bli nominert til tre Oscar-statuetter.

Suksessen førte til at kinoer verden over bygde om for å tilpasse seg formatet, og følgelig økte også etterspørselen etter filmer som var skutt i Cinerama. Kubrick, som etter premieren på Dr. Strangelove hadde bestemt seg for å prøve seg på sci-fi-sjangeren, presenterte ideen om å filme 2001: A Space Odyssey i Cinerama til MGM. De takket ja og kjøpte rettighetene. Den første pressemeldingen forsikret alle om at filmen ville bli skutt i det store formatet, og filmen gikk under arbeidstittelen «How the Solar System was Won».

På utkikk etter en manusforfatter

Når det var klart at hans neste prosjekt ville bli en sci-fi-film, fikk den alltid systematiske Kubrick en assistent til å lage en liste over de høyest verdsatte forfatterne på feltet, og han satte seg som mål å lese minst én bok fra hver av dem. Det tok allikevel ikke lang tid før han ble anbefalt Arthur C. Clarke. Kubrick, som trodde Clarke var en einstøing, ble forklart at Clarke, til tross for sine manglende sosiale evner, var en av de beste sci-fi-forfatterne på markedet. Om Clarke var en av de beste forfatterne er heller tvilende, men de to kom raskt overens, og Kubrick hadde funnet sin manusforfatter.

Kubrick og Clarke skulle møtes for første gang på våren 1964 i New York. Kubrick benyttet tiden i forveien til å lese noen av Clarkes arbeider. Han fattet umiddelbart interesse for boken Childhood’s End fra 1954. Boken inneholdt mange av de samme elementene som 2001: A Space Odyssey snart skulle inneholde: protagonisten var ikke en person, men Mennesket. Tematikken var det første møtet mellom mennesker og utenomjordisk liv. I boken som filmen hadde også menneskeenheten nådd slutten på dette stadiet av sin evolusjon, og måtte nå bli ofret for at et nytt stadie for menneskeenheten skulle starte. Karakterene i bokens siste seksjon er den aller siste generasjonen av menneskeenheten som vi kjenner den. Deres barn går videre til en ny og høyere tilstand – akkurat som i 2001: A Space Odyssey hvor Stjernebarnet blir gjenfødt i verdensrommet.

I’d be very surprised if the universe wasn’t full of an intelligence of an order that to us would seem God-like. I find it very exciting to have a semi-logical belief that there’s a great deal to the universe we don’t understand, and that there is an intelligence of an incredible magnitude outside the Earth.

– Stanley Kubrick

Kubrick trodde han definitivt hadde funnet grunnlaget for sitt prosjekt med Childhood’s End, men til hans store fortvilelse hadde noen allerede tatt opsjon på boken. Han fortsatte å lese igjennom Clarkes arbeider, men det var Childhood’s End som forble i tankene hans. I mellomtiden kontaktet Clarke Kubrick, og anbefalte han å lese en kort novelle han hadde skrevet i 1948 for en konkurranse arrangert av BBC. Novellen hadde ikke på langt nær gjort det bra i konkurransen, men Clarke håpet at Kubrick kunne finne noe nyttig i den.

Navnet på novellen var The Sentinel. En seismolog på en måneekspedisjon i 1996 oppdager et lysglimt på en høy fjelltopp på månen. Han finner et hundre fot langt platå som skiller seg fra fjellet. I midten av platået finner han en skinnende struktur som minner om en pyramide, dobbelt så høy som mennesket. Det tar 20 slitsomme år for jordens ingeniører å bore seg igjennom pyramiden. Der finner de en mekanisme, men de klarer ikke å finne ut av mekanismens funksjon – noe de heller ikke var ment å gjøre. Mekanismen er en alarm, og de har utløst den. Nå vil de utenomjordiske vesenene som plantet den der komme og se om menneskeenheten er klar for stjernene.

Da Clarke endelig ankom New York i april 1964 tok Kubrick han med seg på verdensutstillingen i byen. Der ble de begge så imponert av NASAs bidrag, en dokumentar ved navnet To the Moon and Beyond, at de ansatte produksjonsselskapet bak dokumentaren til å gjøre forarbeid på 2001: A Space Odyssey. Spesielt én mann fra produksjonsselskapet, Douglas Trumbull, skulle etterhvert få en stor karriere innen spesialeffekter takket være jobben hans på 2001: A Space Odyssey.

Kubrick og Clarke brukte i denne perioden mye tid på å pløye seg igjennom alt de kunne finne av sci-fi-bøker og -filmer. Spesielt én film fanget Kubricks interesse. Det var en kanadisk dokumentar med tittelen Universe, en dokumentar som skulle vise det kanadiske publikum hvordan stjernetåker og stjernehoper ble født i verdensrommet – uten farger og uten et stort budsjett. Among Gentleman hadde stått bak spesialeffektene på Universe, og ideen til effektene hadde han fått da han merket at solskinn som traff en kopp hvor en klump krem var i ferd med å gå i oppløsning ga gjenskinn i taket. Gjenskinnet minnet han langt på vei om en stor, kjent stjernetåke. Fra dette øyeblikket oppdaget Gentleman at bevegelser fra hvitglødende gass flere millioner av lysår unna kunne bli gjenskapt i en skvett blekk eller olje på en liten metallplate, noe som la grunnlaget for de prisvinnende spesialeffektene i Universe. Gentleman ble ansatt av Kubrick og står bak de legendariske sekvensene i 2001: A Space Odyssey hvor Bowman ser skapelsen av universer.

17. mai 1964 godtok Clarke en avtale med Kubrick om å skrive historien og et eventuelt filmmanus til «How the Solar System was Won». Klokken 9 på morgenen gikk de to ut på verandaen til Kubricks toppleilighet i New York. Der så de begge et lysende objekt som fløy høyt over dem. Clarke sa at det måtte ha vært en satellitt, men avisene hadde ikke notert noen satellitter som hadde passert byen den dagen. Det viste seg å være Echo 1, en 30-meter stor ballong brukt til forskning langt oppe i atmosfæren. Clarke har senere fortalt at hans første tanker hadde vært at ”de” hadde bestemt seg for å blande seg inn for å forsikre seg om at filmen aldri ble en realitet.

Om Kubrick ikke fikk opsjon på Clarkes Childhood’s End, kunne han i det minste bruke noen av Clarkes korte noveller som mer eller mindre hadde lagt grunnlaget for boken. Den 20. mai 1964 tok han opsjon på seks av Clarkes noveller, men det var kun én av de Kubrick var virkelig interessert i; The Sentinel. Novellen skulle brukes som grunnlag for filmmanuset, men før Clarke fikk satt i gang med skrivingen fortalte Kubrick ham at han hadde ombestemt seg. I stedet for at Clarke skulle skrive et manus, foreslo han at de to heller skrev en romanversjon som ville bli basisen for filmmanuset. Manuset ville bli kreditert Kubrick og Clarke, mens romanen ville bli kreditert Clarke og Kubrick.

Filmen tar form

Ved utgangen av 1964 hadde Kubrick og Clarke skrevet ferdig en 130-sider lang oppsummering av filmen. En kopi ble levert MGM, og Kubrick gav dem tre dager på seg til å bestemme om de skulle satse på prosjektet. MGM var i tvil. Perioden med produksjonen av de episke filmene i Hollywood med de tilsvarende episke budsjettene var i ferd med å ankomme sin endestasjon. Cleopatra hadde nesten slått Twentieth Century-Fox konkurs og de fleste studioene var generelt skeptiske til å spytte inn millioner i lignende prosjekter. På den andre siden var 1964 det året Hollywood hadde notert sine største fortjenester siden fjernsynets ankomst. Utenlandske markeder blomstret, og studioene tjente mer utenlands enn i USA. Cinerama-kinoene verden over skrek også etter materiale.

How the West was Won skulle bli den siste filmen til å bli skutt i det tredelte Cinerama-formatet. En ny kameralinse hadde nylig blitt utviklet som gjorde at man ikke lenger trengte tre prosjektorer i kinosalen. Stanley Kramers It’s a Mad Mad Mad Mad World ble filmet med den nye linsen, og Cinerama-kinoene hadde til sin store glede merket at publikum strømmet til filmen. De fleste var nå spente på hva MGM kunne tilby dem etter Kramers film. 2001: A Space Odyssey var det logiske valget.

Den 23. februar 1965 utga MGM en to-siders pressemelding hvor de annonserte at Stanley Kubrick skulle starte å filme «Journey Beyond the Stars» i Cinerama for MGM. Som med de fleste lignende pressemeldinger på tiden, inneholdt den mange halvsannheter, dårlige gjetninger, ønsketenkninger, feilsitater og annet sludder. Blant annet hevdet pressemeldingen at filmingen ville begynne den 16.august (den begynte den 29.desember). Filmen ville være basert på en novelle som skulle publiseres på vinteren 1965 (boken ble utgitt i juli 1968). Den skulle bli filmet på location i England, Sveits, Tyskland, USA og Afrika (med unntak av noen få bilder fra Afrika, ble hele 2001: A Space Odyssey filmet i England, nesten alt i et studio).

Noen detaljer om filmens plot var enda ikke sluppet, men privat hadde Kubrick og Clark blitt enige om at filmen mer eller mindre skulle følge handlingen til The Sentinel, i tillegg til å benytte enkelte elementer fra Childhood’s End. Ved filmens begynnelse skulle en ekspedisjon til månen oppdage en fremmed mekanisme som sendte et signal i retning Saturn. En to-manns ekspedisjon på vei mot Saturn blir avbrutt da romskipets datamaskin blir gal og dreper alle astronautene ombord bortsett fra én. Den overlevende ankommer Saturn, og blir utsatt for en serie bisarre hendelser, hvor han til slutt blir transformert til et Stjernebarn; inkarnasjonen av det neste stadiet av den menneskelige utviklingen.

How could we possibly appreciate the Mona Lisa if Leonardo Da Vinci had written at the bottom of the canvas, «The lady is smiling because she is hiding a secret from her lover»? This would shackle the viewer to reality, and I don’t want this to happen to 2001: A Space Odyssey.

– Stanley Kubrick

I april 1965 ble filmen offisielt omdøpt til 2001: A Space Odyssey. I året som fulgte var Kubrick opptatt med å samle materiale til filmen, mens Clarke var opptatt med å skrive om boken for å holde følge. Det er viktig å huske at tiden hvor 2001: A Space Odyssey ble laget også var en særdeles het tid for kappløpet om verdensrommet. Når man endelig begynte å filme 2001: A Space Odyssey hadde Luna 1 nettopp blitt det første romskipet som klarte å komme seg ut av jordens gravitasjonsfelt. I 1968, året filmen hadde premiere, hadde Apollo 8 sendt tre amerikanske astronauter i bane rundt månen.

Å finne de rette skuespillerne til 2001: A Space Odyssey fikk en lavere prioritering enn det å finne den rette stemmen til HAL 9000. På et punkt het HAL «Athena» og hadde en kvinnelig personlighet, men valget falt til slutt på Douglas Rain som stemmen bak datamaskinen. Kubrick og Clarke har benektet at navnet HAL var en implisitt referanse til IBM siden bokstavene H, A og L kommer rett før I, B og M alfabetisk, men mange tror at siden Kubrick inspiserte en IBM-datamaskin nøye under innspillingen av Dr. Strangelove, er navnet HAL mer enn et sammentreff.

Innspillingen begynner

29. desember 1965 startet filmingen av 2001: A Space Odyssey. Clarke hadde nå brukt nærmere to år på å skrive romanen som filmen ville bli basert på, og han var ivrig på at Kubrick skulle godta teksten så han kunne begynne å forhandle med bokforlag. Clarke hadde ikke gjort stort annet enn å skrive på boken de siste to årene, og han var i ferd med å gå tom for penger. Kubrick på sin side, hevdet at boken fortsatt trengte bearbeiding – uten å forklare akkurat hva som manglet.

I 1966 hadde Kubrick utviklet en sterk frykt for å reise, og han forlot sjelden de britiske øyer. Han ønsket derfor å finne områder i England som kunne ligne på det forhistoriske Afrika i filmens første akt. Filmens scenografer prøvde både å finne områder som kunne ligne, i tillegg til å lage rekonstruksjoner av den afrikanske naturen, men Kubrick ble aldri fornøyd. Det var da en av filmens kaffegutter, Andrew Birkin, så sin mulighet. Uten å tenke seg om forklarte han Kubrick at han visste om akkurat et slikt sted som kunne minne om Afrika. Kubrick, som nå øynet sjansen til å kunne skjelle ut sin stab, ba Birkin gi ham detaljer om dette stedet neste dag.

På utsiden av settet innrømmet dog Birkin til en venn at han hadde bløffet. Han hadde ikke peiling om det fantes en ørken på de britiske øyer. Men en rask kikk i skolens geografibøker gav allikevel et håp; rett utenfor Liverpool fantes det noen sanddyner som vel kunne minne om en ørken. Birkin utstyrte seg med et Polaroid-kamera og satte seg på toget mot Liverpool. Han ankom sanddynene rett før solnedgang, og klarte å ta noen bilder hvor han akkurat unngikk stedets atomkraftverk og høyblokker. Birkin hoppet så på natt-toget tilbake fra Liverpool, og måtte overtale en nattvakt ved filmsettet om å få komme inn så han kunne legge bildene på Kubricks kontor. Ikke før hadde en stuptrøtt Birkin kommet hjem grytidlig på morgenen, før telefonen ringte. Det var en av filmens produksjonsmedarbeidere; «Jeg vet ikke hva du har gjort, men Kubrick har akkurat gitt meg beskjed om å sette opp lønnen din. Hva tjener du i øyeblikket?». «Åtte pund i uka», svarte Birkin. «Fra og med i dag tjener du tretti. Og du skal få et månedskort til toget av oss».

Dagen etter samlet Kubrick produksjonsteamet til et møte. Med Birkin ved sin side, var han lite fornøyd med sin stab; «Hvordan har det seg at dere bruker åtte måneder og 50 000 pund i et forsøk på å skape en ørken, når denne te-gutten finner en på 24 timer – til prisen av åtte pund?». Birkin var ikke lenger en kaffegutt på settet til 2001: A Space Odyssey. Resten av sommeren lette han etter andre potensielle ørken-områder i England. Han ble senere sendt til Afrika for å filme landskapsbilder til de fleste scenene i filmens første akt.

2001: A Space Odyssey er blitt et lærebokeksempel på ikke-digitale spesialeffekter. Istedet for å filme modeller foran en blue-screen, insisterte Kubrick på å vende tilbake til stumfilmens metoder. Filmens teknikere bygget hver tagning opp med flere dusin elementer, spolte tilbake filmrullen og eksponerte den på nytt, gjentatte ganger. Flere titalls studenter blokkerte metodisk ut stjernefeltene ved å male inn formen til et romskip på tusenvis av bilder. Kameraene ble flyttet millimeter for millimeter for hvert enkelt bilde av filmrull. Dette resulterte blant annet i at det tok fire og en halv time å filme sekvensen hvor vi ser hele Discovery-romskipet fra tupp til hale.

En kravstor mann

Kostnadene på spesialeffektene økte i takt med Kubricks strenge krav, og når filmingen nærmet seg slutten fikk Kubrick en telefon fra et bekymret MGM. De var urolige for at filmen hadde gått langt over budsjettet og at produksjonen gjentatte ganger hadde blitt utsatt. De bestemte seg derfor for å besøke England for selv å få se hvordan produksjonen gikk. Kubrick tilkalte to assistenter inn til sitt kontor; «Vi kommer til å trenge masse grafer. Finn opp noen», fortalte ham dem. «Grafer av hva?». «Spiller ingen rolle. Bruk masse fargeteip. Fyll møterommet med de. Det spiller ingen rolle hva grafene betyr, så lenge de ser viktige ut». Da de mektige pengemennene fra MGM ankom kontoret, hadde de to assistentene funnet opp en rekke løgner seg imellom, og de klarte omsider å overtale MGM om at filmen var på rett spor og i trygge hender.

Men på settet stod det ikke like bra til som MGM hadde blitt overbevist om. Kubrick var en særdeles kravstor mann, og for hver person som anså regissøren som et geni og filmen som et potensielt mesterverk, var det et halvt dusin medarbeidere som ikke kunne vente med å forlate prosjektet. Mange medarbeidere så også misunnelig på arbeidsforholdene til sine kolleger som jobbet på de to andre filmene som var under innspilling på det samme settet; Roman Polanskis Dance of the Vampires og Robert Aldrichs The Dirty Dozen. «Det der er ordentlige filmer» sa noen, «ikke dette…».

Når 2001: A Space Odyssey var inne i redigeringsprosessen, hadde fortsatt ikke Kubrick godkjent Clarkes romanversjon. Hver gang Clarke var sikker på at boken var ferdigskrevet, fortalte Kubrick ham at den trengte mer dialog eller noen nye scener. Ingenting av dette fant noengang sted i filmen, har Clarke hevdet. Det begynte nå å gå opp for ham at Kubrick bevisst hadde prøvd å utsette publiseringen av boken til etter filmens premiere, så det ikke ville komme frem at filmen var basert på Clarkes bok. Det viste seg at filmen hadde levd sitt eget liv under produksjonen, og det meste Clarke hadde skrevet de to siste årene, hadde gått tapt i den siste fasen av redigeringen. Clarke, nå desperat etter penger, hadde nesten gitt opp og solgte rettighetene til boken for 130 000 pund på forskudd. Han kunne neppe ha forestilt seg at denne summen kun ville representere en brøkdel av alle pengene han etterhvert ville tjene på romanens mange versjoner, oversettelser, oppfølgere og spin-offs.

2001: A Space Odyssey fikk en heller lunken mottagelse da den kom ut. Mange kritikere slaktet filmen, og dette gikk inn på Kubrick. Dagen etter filmens premiere satte han seg ned i MGMs redigeringsrom og satte seg som mål å klippe bort 19 av filmens da 161 minutter. For filmen som helhet, hadde denne klippingen lite å si. Det hjalp derimot godt på tempoet. I den første versjonen hadde astronauten Poole jogget elleve ganger rundt sentrifugen og skyggebokset med kameraet. I den første versjonen fikk man også se hvert eneste øyeblikk av forsøkene til de to astronautene på å reparere den antatt defekte enheten på romskipet.

Selv om kritikerne slaktet filmen, ble det raskt kjent at folk gikk på kino for å se 2001: A Space Odyssey ruset. Forfatteren Michael Herr, som nettopp hadde kommet tilbake fra Vietnamkrigen og senere skulle skrive Full Metal Jacket for Kubrick, husker å ha sett 2001: A Space Odyssey i en kino «hvor det oste hasj-røyk – noe var mitt eget». Når den fargerike Star Gate-sekvensen nærmet seg, begynte deler av publikum å krype nedover i kinosalen, hvor de la seg ned på første rad for å forsterke den psykedeliske effekten av filmsekvensen. 2001: A Space Odyssey ble kjent som «The ultimate trip».

Ruset eller ikke – 2001: A Space Odyssey er for meg en komplett filmopplevelse. Dette er en visuell og audiovisuell fest som undrer over skremmende tema på en uhyggelig måte. Film blir ikke mer skummelt enn dette.