Knuts topp 10 filmer – 2008

At noe så uvanlig som en mørk og til dels uklassifiserbar ungdomsfilm om vampyrer og oppvekst kan ta seg selv såpass seriøst – og slippe unna med det – er en imponerende prestasjon. Selv om forhåndshypen har tatt litt av i statene (en remake er allerede på vei), er det ikke til å nekte for at Tomas Alfredsons med dette har produsert noe meget spesielt. Låt den rätte komma in er en svært stilfull opplevelse som veksler mellom naiv ømhet og blodig seriøsitet, og som i siste ende treffer akkurat der den skal. Soundtracket er i tillegg et av årets aller beste.

Jeg ble ingen umiddelbar fan av vår norske regissørduo etter den håpløst dårlige Bandidas, og selv om Max Manus bærer preg av litt plankekjøring (og en veldig sukkersøt slutt) er dette en vesentlig forbedring siden sist. Historien fascinerer stort, flere av skuespillerprestasjonene er sterke og det faktum at det hele baserer seg på virkelige hendelser gjør ikke saken dårligere. En etterlengtet norsk storproduksjon som leverer varene, verken mer eller mindre.

Fjorårets Kosmorama bød på mange godbiter og en av disse var Brian DePalmas Redacted. Her serveres vi et uflatterende og kynisk innblikk i situasjonen i Irak – sett fra soldatenes synsvinkel. Filmen er ikke noen tåredryppende affære, men med sin reality-lignende vinkling og ytterst ubehagelige slutt traff den opptil flere nerver og etterlot meg i en halvt nummen tilstand. En noe langsom oppbygning til tross, Redacted er en av de mest virkningsfulle krigsfilmene jeg har sett på flere år.

Jeg kommer nok aldri til å skjønne hva denne filmen gjorde feil for å bli så grundig og helhjertet slaktet ved lansering. Joda, den har et par irritasjonsmomenter (les: apen Chim Chim og Spritle), men Wachowski-søsknene vet meget godt hva de driver med her. Dette er visuelt oppslukende underholdning av ypperste klasse med effekter og en fargepalett som ikke kan beskrives som annet enn fantastisk. De mange bilscenene er fantasifulle og med en fartsfølelse god nok til å gi deg flerfoldige magesug underveis. Speed Racer leverer akkurat det den skal: Barnslig underholdning på sitt beste.

En av de aller største godbitene under fjorårets fantastiske Kosmorama-festival kom i form av Once – en noe annerledes lavbudsjettsmusikal med to sjarmklumper i hver sin hovedrolle. Filmen er ingen typisk musikal, og den føles heller ikke som en, for musikken blandes overraskende naturlig inn i selve historien (uten at vi befinner oss på en scene). Samtidig er sangene svært ektefølte og med en original kjærlighetshistorie på toppen av det hele, så kan man ikke annet enn å elske det man blir servert.

Filmen stammer opprinnelig fra 2006, men ble ikke tilgjengelig på DVD før i 2008. Robert Sarkies virkelighetsnære krimdrama var likevel verdt ventetiden. Jeg kan ikke unngå å sammenligne den med Gus Van Sants Elephant da både fortellerstilen og tragediene som skildres har sine likheter, men denne er ganske enkelt bedre. Mye bedre. Meningsløsheten til Out of the Blue’s sanne historie traff meg uendelig mange ganger hardere. Selv om det holdt å se filmen èn gang for min del, sitter den fortsatt i kroppen.

Det har vært et særdeles bra år for badguys på film og i Coen-brødrenes No Country for Old Men står Javier Bardem for èn av dem. Han stjeler showet så det holder, men heldigvis har filmen mer å by på også. Stilfull regi, et intrikat plot, beintøff dialog og en svært intens katt-og-mus-jakt som holder deg på kanten av setet hele veien gjennom sørger for en av brødrenes absolutt beste filmer på mange år.

Årets mest positive overraskelse kom ut fra intet og sørget for en knockout av de sjeldne. Her stilles sterke spørsmål om grusomme forbrytelser og hvordan vi som mennesker stiller oss til de skyldige i etterkant. Rett eller galt, tilgivelse eller hevn? Vi som seere tvinges til å ta stilling til spørsmål vi kanskje ikke har noe svar på, og presses konstant ut i begge ender av skalaen. Denne tvetydigheten er kanskje ett av filmens aller sterkeste kort. Regissør John Crowley bygger opp historien bit for bit, og lar aldri for et sekund spenningen slippe taket. Anbefales.

Det er ikke ofte man ser filmer som får deg til å betrakte den verden med helt nye øyne; Into the Wild er denne typen film. Den setter et skikkelig spørsmålstegn ved det «moderne» samfunn, både på godt og vondt. Det hele baserer seg på en fascinerende og sann historie hvor kontrastfylte skildringer av livet i naturen og storbyen står i fokus. Filmen byr i tillegg på en rekke glitrende skuespillerprestasjoner og leverer i siste ende et utrolig sterkt karakterportrett av en uvanlig mann.

Lett årets beste film og blockbuster. Fantastisk action, et nydelig soundtrack, sterke rolleprestasjoner, bunnsolid regi, tight klipping og et svært drivende plot fra start til slutt. For å sitere min egen anmeldelse fra tidligere i år: The Dark Knight er så langt årets beste film med god margin. Det er faktisk den beste superheltfilmen jeg har sett til dags dato, og kanskje en av tidenes beste oppfølgere. The Dark Knight er i realiteten et aldri så lite mesterverk, og jeg elsket hvert eneste sekund av den.