Perfume: The Story of a Murderer

Grenouilles mor unnfanger ham i stanken fra et parisisk fiskemarked på årets heteste dag. Hun regner med at barnet er dødt, som alle hennes tidligere barn, og lar det ligge. Men den skal vise seg å være noe spesielt ved dette barnet. Dette barnet er annerledes…

Patrick Süskinds bok om den stygge franskmannen med den utrolige nesen ble populær fra første stund. Først utgitt i 1984, mange filmskapere har iherdig forsøkt å bringe historien til live. Süskinds eksemplariske beskrivelse av det sensuelle ved dufter, og kvinner, er kjernen av det som fenget rundt 100.000 lesere her i Norge, og mange ganger fler i verden over.

Navnene som var interessert i romanen sies å være Martin Scorsese, Ridley Scott og ikke minst Stanley Kubrick. Sistnevnte kom også med utsagnet at boken var ”unfilmable”. Mest skyldes dette Süskinds, for noen, overdrevne ordonani.

Det endte til sist i hendene på regissør Tom Tykwer å fullbyrde prosjektet. Dermed var Tysklands største filmsatsing igang; med et budsjett på størrelse med en middels stor Hollywoodfilm. Men så kommer spørsmålet; har regissøren av Lola rennt lykkes, eller er hele prosjektet feilslått?

Svaret er et tvetydig ja. Kostymene er fantastiske. Scenografien er nydelig. Kvinnene er overmåte vakre. Men filmen halter rundt historiens mest grunnleggende element; duft.

Duft er subjektivt. Hvordan noe lukter, hvordan mennesket reagerer på duft, på god lukt, er regissørens oppgave å formilde sitt publikum. Og noen ganger lykkes Tykwer overmåte godt. I spesielt en scene, hvor han lukter en rødhåret kvinne på lang vei, føler man antiheltens lykkerus på kroppen. Dette skyldes, imotsetning til andre ”duftscener”, ikke rask klipping, men hovedrolleinnhaver Ben Whishaws subtile underspill, hvor kun smilets antydning forteller oss at noe er på vei. Her lykkes Tykwer.

I andre scener feiler han. Filmens sluttsekvens vil frastøte halvparten av det publikum som er igjen. Rett og slett fordi det kan virke usmakelig på dem som ikke har latt seg forføre av parfymørens talent. Men den halvparten som sitter igjen, som har latt seg forføre, som har lært å elske den uelskelige Grenouille, de vil sitte igjen litt rikere; beriket av den luktløse duften som er Das Parfum – Die Geschichte eines Mörders.

Et annet aspekt hvor Tykwer ikke når opp er fremstillingen av den totale sensualitet rundt Grenouilles ekstatiske duftoppdagelser. Visstnok er disse godt duftende kvinnene vakre å se på, med nydelig, fyldig, rødt hår, men det kreves også at kameraet skal fortelle om de sensuelle opplevelsene. Og Tykwer er ikke en regissør som klarer å få frem det sensuelle ved kvinnen, uten å gli over i det seksuelle. En hårfin linje mellom disse to, men den er derfor desto viktigere.

På en annen side er kamerarbeidet veldig vakkert. Sterke, klare farver står i god stil med det ønskede sensuelle uttrykket. Sånn sett blir det en film man kanskje vil elske, selv om man ikke kan; svakhetene er for fellende.

Dustin Hoffman og Alan Rickman har begge severdige roller, men ikke noe man ikke forventer av disse to. Ben Whishaw, derimot, krever litt tilvendingstid, men når man lærer Grenoullie å kjenne er han en fryd å se på. Det skal også nevnes at den nydelige Rachel Hurd- Wood (Peter Pan, 2003) kler rollen som uttrykket for hovedrollens dufteutopi forbløffende overbevisende. Terningkast 4.