Lady in the Water

Lady in the Water er basert på en fortelling regissør M. Night Shyamalan selv har diktet opp for sine egne barn. Han har også laget en barnebok av eventyret, og håper at filmen vil bli en slags lansering for boken. For meg skaper dette en sprekk i målgruppen. Den er for skummel for små barn, derav aldersgrensen. Samtidig er den litt for «barnslig» for de voksne. Jeg tror denne filmen best kan beskrives som en voksenutgave av en historie for barn.

Cleveland Heep, spilt av Paul Giamatti, er en mann som flykter fra sin egen fortid ved å ta på seg ansvaret som vaktmester i et leilighetskompleks. Jobben sørger for at han møter mange ulike mennesker hver dag, hver med sine egne personligheter og egenskaper. En kveld finner han Story, en vannymfe fra den blå verden, svømmende rundt i bassenget. Hun kan ikke si noe om seg selv, men ved å snakke med en av de eldre leieboerne finner han ut hvem, eller rettere sagt hva, Story er. Et gammelt eventyr blir oppskriften på hva som må gjøres og hvem som må samles for å hjelpe henne med å komme hjem.

Med en til tider komplisert handling og stort nettverk av karakterer, kan det lett bli forvirrende å forstå filmen. Etter hvert som historien utfolder seg blir det i midlertidig ganske enkelt å knyte sammen de løse trådene, og det hele blir temmelig forutsigbart. Symbolikken lyser gjennom, og man kan lett se hva handlingen egentlig skal si oss. Dette rettferdiggjøres til en viss grad av at det hele skal være et eventyr, noe som gjerne bør ha en tydelig undertekst.

M. Night Shyamalan er en dyktig regissør, og Lady in the Water er absolutt severdig. Men det ferdige produktet faller litt i gjennom når det gjelder tydelige rammer. Den flyter litt i mellom ulike genre og lander liksom aldri helt. Ikke skummel nok for en thriller og ikke barnevennlig nok for et eventyr. Den lander for meg på en litt sær dramafilm med en dose fantasielementer.

Jeg synes denne historien funker best som en barnebok, og ikke en film i thrillergenren den blir plassert under. Man må i hvertfall være i stand til å skyve fortventningene til en typisk Shyamalanfilm ut av hodet for å gi den en verdig sjanse. Jeg tror denne filmen kanskje hadde blitt motatt annerledes hvis det ikke var nettopp denne regissøren som sto bak. Man er blitt vant til å bli skremt, og plassert i thrillergenren som denne er, kan man lett forvente å bli det her også. Men det blir man ikke. Jeg mener absolutt at regissører bør få lov til å lage filmer utenfor sin egen komfortsone, og utforske andre genre. Men dette var liksom ikke helt utenfor den sonen, bare sånn litt på siden. Og da blir det litt for halvveis. Shyamalan burde enten ha dratt det enda lenger, eller holdt seg til det han er kjent for.