Smokin’ Aces

FBI underdirektør Stanley Locke har akkurat sent sin toppagent, Richard Messner og veteranen, Donald Carruthers, til Buddy «Aces» Israels ikke veldig hemmelige gjemmested i Lake Tahoe. Oppgaven er å beskytte den sleipe kortkunstneren fra Las Vegas fra Mafiaboss Primo Sparazza, som har 130 mord på samvittigheten, og som Aces har gått med på å vitne imot for å redde sitt eget skinn. Når mafiaen hører om Aces’ forræderi, utlyser de en million dollar dollar for hans hode. De driter I hvem som dreper ham bare de gjør det fort. Dette bringer lystmordere, massemordere og vakre leiemordere til Tahoe for å finne Aces og inkassere millionen – uansett hvem eller hva som står i veien.

Mannen bak den meget solide politithrilleren NARC, Joe Carnahan, vender endelig tilbake med en tidvis hyperaktiv actionbombe som, foruten å by på nydelig regi, fantastiske shootouts og en rekke bisarre karakterer med varierende kulhetsgrad, i siste ende sliter litt med å balansere og, ikke minst, kombinere de mange forskjellige sjangerinnslagene. I det ene minuttet er SMOKIN’ ACES en lettlivet gangsterkomedie, i det neste forvandles filmen til en dyster karakterskildring, mens vi i siste omgang serveres en mektig actionbombe med plenty av tvister og et seriøst budskap i bunn. Dermed ender vi opp med en noe forvirrende og, på mange måter, sprikende opplevelse som ikke alltid henger sammen hva angår stemning, tempo og dybde.

Med kjente navn som Ryan Reynolds, Ray Liotta, Andy Garcia, Ben Affleck, Jason Bateman, Peter Berg og Alex Rocco på plakaten, er det ikke til å legge skjul på at dette er en særdeles stjernespekket affære. Likevel var det den noe ukjente Jeremy Piven som imponerte mest i det som kanskje er hans første ordentlig seriøse rolle. Mer av disse, takk. Reynolds er som vanlig et sikkerstikk, i likhet med 90% av den resterende rollelisten. Det var i tillegg moro å få med seg sangstjernen Alicia Keys’ overgang til det krevende filmmediet og, om ikke annet, ser hun i hvert fall forbasket godt ut på det store lerretet! Litt ved siden av emnet skal det sies at jeg føler ytterst sterkt for å nominere den unge Zach Cumer til prisen for årets, om ikke tidenes, mest irriterende karakter. Poenget med å inkludere denne svært hyperaktive og gangsterlignende utgaven av karate kid er, med unntak av den åpenlyse provokasjonsfaktoren, for meg et enormt mysterium. Det plager meg fortsatt at Martin Hendersons rollefigur, Hollis, aldri rakk å gi denne drittungen en skikkelig omgang rundjuling.

Selv om regissør Carnahan ikke har lyktes helt i det han her prøver på; en Guy Ritchie-lignende gangsterkomedie i stil med tidligere verk som LOCK STOCK og SNATCH, oser SMOKIN’ ACES av potensiale. Ser man bort fra filmens åpenbare mangler og noe meningsløse setting, er dialogen god, soundtracket herlig, oppbygningen solid og regien til tider mesterlig. Her serveres vi nemlig noen av de heftigste actionsekvensene jeg har sett på lang, lang tid! Det spares slettes ikke på kruttet når vi først lures inn i det avventende skuddinfernoet som, foruten å være fylt til randen med forskjellige drapsmaskiner, psykopater og alt annet du kan forestille deg på to ben, opprettholder en konstant høy puls, byr på fete effekter, store eksplosjoner, gigantiske våpen og burde være nok til gi alle og enhver en saftig bakoversveis. Joda, Joe Carnahan imponerer på sitt vis selv om det ikke holder helt inn. En svak 4’er.