Shadowboxer

Leiemorderne Rose og Mikey er et uvanlig par. Rose har tatt vare på Mikey siden han var en liten gutt, og med en del år mellom seg har de et tilnærmet mor-og-sønn-forhold. Men Rose er gammel, og har fått diagnosen uhelbredelig kreft. Nå bestemmer hun seg for at de skal utføre en siste blodig jobb sammen, og tar et oppdrag om å drepe en rik gangsters gravide kone. Men når det viser seg at denne konen må føde i det eksakte øyeblikket Rose stormer inn i værelset hennes, blir Roses verden snudd på hodet av hennes egen samvittighet. Hun bestemmer seg for å ta med seg kvinnen og den lille babyen hennes, og føre dem i sikkerhet. Men som Rose sier; «det å føle seg trygg kan være veldig forførende…»

Shadowboxer er en film av produsentene bak blant annet Monster’s Ball, men dessverre leverer den ikke helt det man hadde forventet… Dette kunne ha vært en bra film, hadde den vært mer forseggjort.

Shadowboxer er egentlig ganske pent laget – i hvert fall hva lyd og bilde angår. Skuespillerprestasjonene er heller ingenting å klage over, og karakterene er til tider rimelig interessante – når man kommer nærme nok innpå dem. Og selv om det kanskje ikke er helt stilrent, blir det allikevel pent å se på. Det jeg derimot stusser veldig over, er historien, som så klart er selve grunnmuren i en film. Ikke misforstå meg, denne historien er jo i og for seg interessant og til og med rørende, men for det meste sitter man der bare som et stort spørsmålstegn. For det andre var det en del unødvendige – og svært forstyrrende – sexscener som uten tvil har satt sine arr på sjelen min for en lang tid framover. Trengte de virkelig å vise Cuba Gooding jr. og en 30 år eldre (pluss/minus) Helen Mirren ha het elskov ute i skogen?

Uansett, jeg grubler fælt over hva som har skjedd under redigeringen av denne filmen, for det ser ut til at de har tatt med en del greier som egentlig aldri burde ha vært der i det hele tatt – som for eksempel masse sexscener som jeg ikke er helt sikker på om var overhodet nødvendige… Men hver sin smak. En annen ting som gjør at historien ikke blir særlig likandes er hvordan den liksom ikke ser ut til å bevege seg noe særlig framover gjennom filmens forløp. Shadowboxer kunne faktisk vært en kortfilm, spør du meg. Og en kortfilm-historie blir nok litt for tynn for en helaften spillefilm, altså… Skjerpings. Det hele blir på sett og vis litt rotete, og regissøren har ikke helt klart å fange opp noen spesiell stemning, så dette blir dermed litt keitete og rart. Men det er på ingen måte en regelrett dårlig film, ettersom at tilskueren (undertegnede) faktisk klarer å henge med, og samtidig få sympati med karakterene…og da har vel filmen gjort sitt, vil jeg tro.

Ikke noe storslagent stykke film, selv om den kanskje kunne ha vært det i hendene på en annen regissør, men en ganske ok filmopplevelse – hvis du da vil ha bilder av Cuba Gooding jrs rumpe etset innpå netthinna for evig tid.

På en måte litt rotete og ikke helt spot-on når det gjelder stemningsoppbygging, men for det meste greit… En firer, blir nok dette.