Ghost Rider

Johnny Blaze inngår en avtale med djevelen Mephistopheles: Han kurerer Johnnys far for kreft, mot at han får Johnnys sjel. Mange år senere lever Johnny fortsatt et fryktløst liv som motorstuntsyklist, men en dag blir han innhentet av fortiden når djevelen trenger en ny Ghost Rider; en overnaturlig forkjemper for hevn og rettferdighet.

Etter et par meget sterke år for Nicolas Cage, ser det nå ut til å rakne litt. Her spiller han altså en liten satan i flammer på motorsykkel, noe som i teorien er en enormt tøff tanke, men det svikter på en del områder. Historien i seg selv er ikke så dum som man kanskje skulle tro, selv om det ikke henger helt sammen overalt. Et par av seansene hvor vår kjære spøkelsesrytter hamler opp med småkriminelle, har for eksempel ikke et fnugg å gjøre med resten av filmen. Dette kan videre kobles til noen av scenene hvor Cage raser rundt på motorsykkelen uten annen mål og mening enn å være tøff, og jeg sitter igjen med følelsen av at regissøren faktisk har prøvd å inkludere mest mulig av dette, bare for å vise frem sine fantastiske visuelle effekter. Bare så synd at disse, etter dagens standarder, stort sett er elendige. Her skulle man nok brukt 100 millioner mer og en hel hær ekstra CGI-nerder for å komme i nærheten av det man kan forvente. Det er kanskje trivielt av meg å klage på akkurat dette, men jeg mener bestemt at slikt skal sitte, spesielt i en sjanger som krever mye for å se bra ut.

Over til det som gjør Ghost Rider til en bedre film enn mange vil ha det til, nemlig et par herlige detaljer, og ikke minst to glimrende karakterer. Johnny Blazes sidekick er den første av disse. Sam Elliott som cowboy og fornuftig mentor, hvordan kunne det bli noe annet enn et perfekt skuespillervalg? Så har vi Peter Fonda. Denne karen gjør en smått minneverdig innsats som djevelen Mephistopheles, en tilsynelatende skummel og stillestående gamling, som likevel klarer å by på et knippe enormt mørke og stilfulle inntredener i situasjoner hvor du egentlig bare tror at han skal skrike ut noe for å skremme deg ut av ditt gode skinn. Her har man nemlig ikke brukt billige knep for å få deg til å hoppe ut av stolen fordi noen brøler eller stuper frem fra et hjørne. Man har i stedet valgt å gjøre det mer gjennomgående mørkt og creepy, noe som kunne hatt potensiale til å redde hele prosjektet, men det blir med tanken. Foruten de nevnte skuespillerne, og den kjølige stemningen, går det nemlig ganske dårlig. Ondingene, foruten djelven selv, er fullstendig latterlige. Det store klimakset er årets skuffelse og til slutt sitter du bare igjen med en litt tom følelse. Dette er helt klart underholdning, men ikke mer enn det.

Ghost Rider viser tenner, men mest av alt viser den bakhjulet til en tam motorsykkelrytter og de stusseligste CGI-effektene du har sett på kino det siste året. Når også grunnlaget svikter i store deler av filmen, blir det ikke mer enn terningkast 3.