The Fountain

The Fountain er en odyssé om en manns evige kamp for å redde kvinnen han elsker. Hans episke reise starter i 1500-tallets Spania der conquistadoren Tomas legger ut på sin leting etter den legendariske ungdomskilden som etter sagnet skal gi evig liv.

Foruten å servere en rekke unike visuelle effekter med en psykedelisk touch, i stil med Kubricks 2001, byr denne tredelte refleksjonen over livet, døden, kjærlighet og gjenfødelse på et meget interessant bakteppe hvor eksistensielle spørsmål blir tatt opp til diskusjon og utført på overraskende flott vis. Men selv om det er store spørsmål i sving, opplevde jeg The Fountain som en svært intim reise. For man kan egentlig regne seg frem til alt man vil av forskjellige tolkninger, gjemte meninger og mindre ledetråder til den endelige forståelsen av de universale spørsmålene som i stor grad er med på å prege plottet (og antakeligvis er noe de fleste av oss har fundert på en eller annen gang); jeg ender likevel opp på samme sted hver eneste gang. For slik jeg ser det bunner alt The Fountain har å by på ut i valgene man selv tar, både mentalt og fysisk, i teori og praksis, i små og store sammenhenger. Å akseptere realiteten og videre klare å forholde seg til utfordringene som livet og døden har å by på, å gi slipp på frykten for det ukjente og akseptere ens egen, så vel som andres, dødelighet og dermed kunne leve et liv uten anger. Filmen tar for seg valg man kanskje på et eller annet ubevisst stadium har tatt, men som likevel ender opp med å prege ens handlinger i overveldende stor grad i ettertid.

Det blir uansett litt halvveis å prøve forklare min tolkning av den store sammenhengen via slike skriblerier da jeg, på mange måter, føler at dette er noe som først kan oppsummeres i all sin komplekshet gjennom den helhetlige opplevelsen som The Fountain i seg selv byr på. Det er dermed ikke sagt at dette er en film for alle, mye grunnet den noe dristige fortellerstilen med mange tidshopp, omfattende metaforer og, ikke minst, den meget interessante innfallsvinkelen på en ellers ”klassisk” kjærlighetshistorie. Men med en mann som Darren Aronofsky bak rattet, kan man vel egentlig ikke forvente så mye annet. Med det sagt så beviser han atter en gang sitt enorme potensiale som både manusforfatter og regissør. På nåværende tidspunkt er han en av de mest originale og dristige filmskaperne USA har å by på.

Ser man bort fra en rekke finfine skuespillerprestasjoner av både Hugh Jackman og Rachel Weisz, må Aronofsky atter en gang roses for sitt fabelaktige arbeid med å samle en såpass ambisiøs historie, knytte sammen alle de røde trådene og få det hele til å gi noen mening! Det er en fryd å bevitne hvordan han gjennomgående har klart å holde fokuset rettet mot det endelige målet, uten noen nevneverdige forstyrrelser eller sidespor. Det faktum at samtlige effekter i filmen er produsert uten hjelp av CGI, gjør ikke saken mindre kul! For det er ikke å nekte på at mye av opplevelsen ligger i det visuelle og jeg vil faktisk driste meg til å si at The Fountain er et filmatisk kunstverk. I fare for å gjenta meg selv er dette definitivt ikke noe for alle og enhver, men for mitt vedkommende traff denne mektige filosoferingsbomben av alt mellom himmel og jord rett i vinkel. Terningkast 5.