Flicka

Denne inspirerende modningshistorien har et fantastisk fjellandskap som bakteppe og en stjernespekket rolleliste som blant annet omfatter countrystjernen Tim McGraw, Maria Bello og Alison Lohman. Alt den sta 16-åringen Katy McLaughlin vil, er å jobbe på familiens hesteranch i fjellsiden. Men faren krever at hun skal fullføre kostskolen. Når Katy finner en villhest i åsene, bestemmer hun seg for å temme den for å bevise at hun en dag kan overta en ranch som sliter i motbakke. Men så skjer det en tragedie, og familien vil trenge all sin kjærlighet og styrke for å få tilbake håpet…

Som jeg på forhånd hadde fryktet og som jeg nå – en gang for alle – kan slå fast, så er ganske enkelt ikke et drama om hester, familiebånd og bondelivet noe for meg. Dette kommer naturligvis ikke som noen overraskelse da familiefilmer generelt, aldri har vært min foretrukne type underholdning på hjemmekinoen. Uten å tråkke noen på tærne, mener jeg at hester er og blir en jenteting. Likevel skal jeg ikke legge all skylden på de stakkars hestene. De har, tross alt, ufrivillig blitt tvunget med inn i en små-laber Hollywood-produksjon uten noe som helst nytt å tilføre en allerede sliten sjanger. FLICKA passer best som en alminnelig onsdagsfilm på TVNorge, verken mer eller mindre.

Store stjerner som Maria Bello og Alison Lohman bringer unektelig en god del sjarm og talent inn i bildet, men dette hjelper overraskende lite på saken. For jeg er mest av alt skuffet over å se at de er involvert i et prosjekt av et såpass tafatt kaliber. Det fryktelig klassiske plottet i seg selv, er en ting. Men jeg føler kanskje at det burde ha ringt en aldri så liten bjelle når de oppdaget at den amerikanske countrysangeren Tim McGraw var i en av hovedrollene. For tro det eller ei, men countrysangere utgjør faktisk ikke særlig mye bedre skuespillere enn for eksempel popstjerner og rappere.

FLICKA kan ikke sies å være veldig nyskapende. Dette er noe de fleste av oss antakeligvis har sett en hel del ganger tidligere. På tross av dette treffer filmen sånn noenlunde der regissør Michael Mayer sikter. Ikke så altfor høyt med andre ord, men likevel med alt av nødvendige ingredienser på menyen. Her serveres vi det som kreves av vakre landskap, rørende familieøyeblikk, moralske lekser og personlige seirer. Det holder likevel ikke helt i min bok, og jeg ender dermed opp på et noe strengt terningkast 2.