Inland Empire

Nikki er en gift skuespiller, og har fått en av rollene i filmen til regissøren Kingsley. Nikkis motspiller er Devon, og karakterene deres heter henholdsvis Sue og Billy. De ender opp til sengs, kaller hverandre ved rollenavnene, og snart er det ikke lenger mulig å vite hvem som er Nikki og hvem som er Sue…

Det er vanskelig å oppsummere INLAND EMPIRE i korte trekk og samtidig trekke ut det viktigste, hovedsakelig fordi det er såpass mange inntrykk som i siste ende spiller inn. Her serveres vi nemlig alt fra mørkt komiske musikalscener, satiriske stikk mot amerikanske sitcoms, farlig romantikk, iskalde grøss og naturligvis plenty av mystikk. Det hele gir heldigvis en eller annen form for mening mot slutten, men det er ikke til å nekte for at mye av historien føles usammenhengende. Det faktum at hver eneste scene, til å begynne med, ble spilt inn uavhengig av hverandre har garantert noe med saken å gjøre. For INLAND EMPIRE var i utgangspunktet ikke ment som en langfilm. Den usedvanlig lettforståelige oppbygningen er dermed noe overraskende, men det tar ikke lang tid før det hele blir svært så komplisert og rotete. Litt for rotete, i min mening. Filmen mister etterhvert fokus og mister seeren i samme vending.

David Lynch er kjent for å levere historier i et vanskelig format, men selv om man ikke ”forstår” historien eller klarer å tolke noe konkret ut av det helhetlige bildet, er det essensielt at måten selve mysteriet utfoldes på faller i smak hos seeren. Dette har mye med stemning å gjøre, og i INLAND EMPIRE manglet denne uforklarlige magien som jeg gjennom hans tidligere verk, i form av MULHOLLAND DR. og LOST HIGHWAY, har lært å elske.

Lynch har gang på gang bevist at han kan slippe unna med de mest bisarre ting, flerdimensjonal historiefortelling og labyrintaktige plot på stemning alene. Og akkurat denne ingrediensen, stemning, mangler dessverre i store deler av hans siste verk. Det er fortsatt en del nydelige innslag å finne her, men de serveres i mye mindre doser enn hva vi er vant til. Faktisk byr INLAND EMPIRE på noen av de mest skremmende scenene jeg noen gang har sett, men det holder ikke når spilletiden er så altfor lang (2 t, 52 min).

Mange sammenligner denne filmen med MULHOLLAND DR., noe som neppe er noen tilfeldighet da Lynch fortsatt tørster etter å sette Hollywood i et annerledes lys. Begge har klare temaer som ved noen anledninger overlapper hverandre. Dette er likevel to individuelle filmer som takler lignende problemstillinger på svært forskjellig vis.

Med det sagt så er INLAND EMPIRE antakeligvis en av de merkeligste filmene Lynch har servert oss så langt. På samme tid er det den ”enkleste” historien jeg har måttet tolke av denne herlige originalen fra Missoula, USA. Hans forgående forsøk har sørget for mye mer hodebry enn dette. Intensjonene til INLAND EMPIRE er mer enn gode, men i siste ende blir dette for svakt. Jeg hadde forventet så mye mer. Et av årets så langt største skuffelser er et faktum. Terningkast 3.