A Guide to Recognizing Your Saints

You live here, you die here har noen skrevet på en sliten husfasade. I gjengstridenes New York er hver dag en kamp for å overleve. Under noen varme og trykkende sommernetter koker gatene over og alt kulminerer i et eksplosivt og skjebnesvangert oppgjør.

Dette er Dito Montiels debutfilm, og hvilken debut! Den halvt sannferdige historien om Ditos liv og oppvekst i New Yorks bakgater traff meg rett i hjertet. I stil med Sleepers og Mean Streets serveres vi en til dels reflekterende skildring av en rampete guttegjeng hvis opplevelser i stor grad kommer til å definere deres videre liv. Filmen trenger egentlig ikke å sammenlignes med forgjengerne, A Guide to Recognizing Your Saints står nemlig fint på egne ben. Den fanger perfekt opp følelsen av 80-tallets New York, styrer fint unna alle slags klisjeer og serverer i siste ende en givende konklusjon om oppvekst, modning, familie og venner.

Gjennom hele filmen foretar vi mindre tidshopp. Overgangene fra fortid til nåtid er elegant utført og glir lett inn med resten av historien uten å hakke opp selve handlingsforløpet. Det sørger på mange måter for et større engasjement og driv underveis. Det holder deg klistret. Det er også fint å se at noen av de viktigste scenene ikke har blitt voldtatt av sentimental filmmusikk. De fungerer ypperlig grunnet knallgode rolleprestasjoner alene. Tro det eller ei så leverer Channing Tatum leverer sin beste rolle hittil i karrieren. Ikke at det nødvendigvis sier stort, men i A Guide to Recognizing Your Saints overbeviser han. Dette gjelder i grunnen hele rollebesetningen, foruten Rosario Dawson. Jeg vet ikke helt hvorfor, men i de få scenene hun befant seg var det ett eller annet som ikke fungerte. Dianne Wiest, Shia LaBeouf, Robert Downey Jr., Chazz Palminteri og en hel rekke mindre skuespillere er derimot i sitt ess, noe som er herlig å se.

Selv om visse deler av historien er rent oppspinn, oppleves A Guide to Recognizing Your Saints aldri som urealistisk. Dette er et hardtslående og virkelighetstro oppvektsdrama med et stort hjerte og en stillferdig, men nydelig konklusjon. Dito Montiel har en hel masse følelser og tanker å formidle, og det eksisterer liten tvil om at dette er hans film. Hans historie. Og den treffer akkurat der den skal. Terningkast 5.