Dialogue avec mon jardinier

En fremgangsrik kunstmaler forlater Paris for å arbeide i landsbyen han forlot for mer enn 50 år siden. Hagen rundt barndomshjemmet har forfalt etter at foreldrene døde og maleren bestemmer seg for å ansette en gartner til å rydde opp. Det viser seg at gartneren som svarer på annonsen er en gammel klassekamerat av ham. Vennskapet mellom de to utvikler seg og beriker dem gjensidig. Samtalene de fører vitner om to menn som har gått svært forskjellige veier gjennom livet.

Jeg liker veldig godt denne typen film hvor handlingen ikke nødvendigvis står i sentrum, men i stedet forholder seg i bakgrunnen og lar karakterene, stemningen og omgivelsene snakke for seg selv. I Dialogue avec mon jardinier har plottet lite eller ingenting å si. Dette er en tvers igjennom feelgood-opplevelse strippet for de helt store sammenstøtene og konfliktene. Her går de fleste godt overens med hverandre uten å lide noen nød. Det høres kanskje kjedelig ut, men i blant er det utrolig deilig å kunne nyte en ganske alminnelig og nesten triviell fortelling uten noe større om og men. Kombinerer man dette med et nydelig fransk landskap, lun humor, artige karakterer og herlig stemning, er det vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Selve filmtittelen, Dialogue avec mon jardinier, gjenspeiler egentlig hele handlingen. Det er ganske enkelt samtalene mellom maleren og gartneren som står i fokus. Og selv om disse to karene formår å diskutere alt fra skøyerstreker i barndommen til mindre detaljer i kjøkkenhagen, er det ikke nødvendigvis dette som fenger. Det er heller vennskapet som utvikles, modnes og videre skildres på vakkert vis. Erfaringene de deler, og hvordan de to – ved hjelp av hverandre – får ut det beste i seg selv. Både Daniel Auteuil og Jean-Pierre Daroussin gjør lett en av sine fineste innsatser på det store lerretet. Samspillet er upåklagelig og man får fort sansen for de to vidt forskjellige karakterene, både på godt og vondt. Regissør Jean Becker skal i tillegg ha ros for sine flotte stemningsbilder og skarpe øye for den franske naturen. Selv fikk jeg umåtelig lyst til å pakke sakene og flytte til en av Frankrikes utkanter med en eneste gang etter å ha sett Dialogue avec mon jardinier. Vakre damer, masse rødvin og sommer året rundt (sånn ca). Hva mer kan man ønske seg?

Filmen brakte minnene tilbake på The Station Agent fra 2003 og selv om den franske utgaven ikke når helt opp, begynner lavmælte og til dels stillferdige dramakomedier i stil med dette virkelig å vokse på meg. Enkel historie, trivelige omgivelser og koselig stemning hele veien gjennom. Et solid terningkast 4 herfra.