Äideistä parhain  (Terningkast 4)

En fin film, men ikke stort mer.

Da 2.verdenskrig nådde Finland, tok de nøytrale svenskene på seg en oppgave med stor iver og et stort hjerte. Finske barn ble sendt med toget over grensen for å være hos svenske familier til krigens slutt, og 9-år gamle Eero (Topi Majaniemi) var en av de 70 000 ungene som dette gikk utover. Vi får følge Eero i det han må tilpasse seg den nye familien i et land hvor han er en fremmed og med et språk han ikke forstår. Han blir møtt av en kald skulder fra fruen i huset, Signe (Maria Lundqvist), og en mer imøtekommende mann i Hjalmar (Michael Nyqvist). Det viser seg at Signe ikke har noe imot lille Eero, men hun har vanskelig for å slippe ham til i hjertet sitt. Savnet av sin egen mor blir overveldende og en dag kommer Eero over ett av brevene som hans biologiske mor sender adressert til Signe; et brev som han aldri var ment å lese..

Jeg skal si det med en gang: Äideistä parhain er en fin film. Den er lun og varm og gir oss et direkte syn inn til en gutts tilværelse i ensomhetens og savnets forferdelige sluk. Den skuffer allikevel litt til å være en Oscar-kandidat.. og drivet i historien blir stående å stange i en bom som egentlig ikke burde være vanskelig å passere. Regien er en lekker sak i seg selv, og det til tross for at filmen baserer historien rundt krigen og aldri viser en eneste krigsscene. Det er allikevel noe i regissør Klaus Härö som sier ifra om at han har valgt å dra filmen inn et tregt spor. Noen av scenene er også så langtråkige at de heller burde funnet plass som slettede scener på ekstramaterialet, men de utfolder sin store rett til å gjøre filmen en smule mindre interessant ved å være med på det ferdige produktet.

Heldigvis foregår noe av filmens kjedsomlighet i hendene på meget kompetente skuespillere. Hovedvekten ligger på den unge finnen Topi Majaniemi og hans svenske «mor», spilt av Maria Lundqvist. Begge disse har litt mer å spille ut i forhold til en rekke andre skuespillere og de takler denne oppgaven til en meget habil ståkarakter. Allikevel må jeg bare dra frem den enestående Michael Nyqvist. Det finnes ikke én rolle den karen ikke klarer å takle med den største selvfølge, og jeg er nødt til å rose ham opp i skyene over hvor suveren han er også i denne filmen. Det til tross for at han står i skyggen (om man ser på tiden han har på skjermen) av de to nevnte hovedrolleinnehaverne. Disse tre gjør det meget utholdelig å se hvordan filmen åler seg fremover i et bedagelig tempo, for så å avdekke slutten. Og det er nettopp her filmen klarer å snu på en femøring. Et labert tempo ender opp i en rørende og sterk avslutning som det nesten lukter mestertakter av. Filmen er dog for forutsigbar til at man mister både munn og mæle, så den tyr til å trykke til rundt muskelen som gjør at kroppen holder seg oppegående. Det er jo noe den klarer på mesterlig vis, så filmen får lov til å beholde ordene mine fra starten: Äideistä parhain er en fin film!