Babel  (Terningkast 5)

Flere interkontinentale skjebner knyttet sammen.

Babel forteller historien om mennesker over hele verden som på en eller annen måte er knyttet sammen. Det interkontinentale samspiller og feilkommunikasjon er grunnlaget for Babel.

De skjebnene som er knyttet sammen i filmen Babel er sprikende. Filmen tar oss fra Marokko, til Californa, via Japan til Mexico. Den fortelles ikke nødvendigvis kronologisk; historiene skjer ikke alle samtidig. Det er et av filmens snedige fortellergrep. I tillegg gir filmen et nytt innblikk i begrepet terror.

Regissør Alejandro González Iñárritu har sammen med manusforfatter Guillermo Arriaga gjort til sin nisje å samle flere historier i samme film, som på et eller annet vis er knyttet til hverandre. I Amores Perros gjorde de det med stor suksess; 21 Grams var det ambisiøse prøveprosjektet for et samarbeid med store skuespillere. Der regisserte han talentfulle skuespillere som Naomi Watts og Seann Penn. Her er håndtverket perfektert; Iñárritu vet nøyaktig hva han vil ha.

Når en regissør får jobbe med en stjerne som Brad Pitt, vet man at filmen kommer til å selge. Etter Tom Cruise sin avskjed hos filmselskapet Paramount er det tross alt Pitt som er den største stjernen. Her spiller han mot en glitrende Cate Blanchett, og det er nok for mange deres historie som virker mest virkelighetsnær av de historiene regissøren vil fortelle; den går ut på å være ukjent i et fremmed land med en kultur fullstendig fjern fra vår egen. Her ser vi en mer usminket Brad Pitt enn det vi er vant til; han har aldret godt. En sliten tobarnsfar; en troverdig sådan.

Filmen er et visuelt mesterverk. Hver eneste ramme er vakker som et velkomponert fotografi. Men resultatet er ikke feilfritt, dog. Tempoet er diskutabelt; når fire historier knyttes sammen slik som her, er det vanskelig å holde tilskuerens fokus. Glimtene som gis av skjebnene er av såpass varierende lengde, at man kan bli revet ut av en historie akkurat idet man begynte å bry seg, bare for å måtte bli kjente med historien på nytt i neste innblikk.

Babel er emosjonelt overdimensjonert. Det være et resultat av klippehastighetene; kan være det er tregheten regissøren har valgt å presentere historiene gjennom, men den endelige filmen gir inntrykk av å gi for lite, og å ta litt for mye. Hvis man ser en film vil man kanskje gjerne ha litt igjen for å se filmen, eller bare glemme den fullstendig etterpå. Babel er midt imellom. Det fokuseres så mye på følelsesmessige sammenbrudd at man kan bli utmattet av mindre. Men man kan ikke kreve at alt skal være perfekt hver eneste gang. Enkelte sider av Iñárritus film er perfekterte; andre er på god vei.