Blade Runner

Ridley Scotts ambisiøse Blade Runner fra 1982 holder fortsatt mål. Dette er et visuelt overlegent, svært stemningsfullt, mørkt mesterverk.

Da Blade Runner kom ut på kinoene i 1982, var det mye med filmen som var blitt forandret på. I 1992, ti år senere, ga Warner Bros. gitt ut den reviderte utgaven – director’s cut – slik regissør Ridley Scott i utgangspunktet ønsket hans sci-fi klassiker skulle ha sett ut.

I det 21. århundre har bioingeniørene i Tyrell Corp. lykkes i å skape kopier av mennesker – humanoider; Perfekte vesener, som i tillegg til å være fysisk overlegne, også har en lynende intelligens og reaksjonsevne. Disse kalles ”replikanter”, og brukes til slavearbeid i kolonier på andre planeter. Men faren for at replikantene skal utvikle følelser, og ikke minst et ønske om frihet, er overhengende. Etter et opprør fra deres side, blir de pålagt et forbud mot å befinne seg på jorden, og alle replikanter som bryter denne loven blir eliminert uten nåde. I tillegg til dette skaper Tyrell Corp. en serie replikanter som har en maksimal levetid på fire år – i tilfelle de skulle komme til å utvikle egne følelser. I 2019 bryter en liten gruppe av disse nye replikantene seg fri fra en koloni, og drar til Los Angeles i søken etter noe som kan utvide deres levetid. De må elimineres, og Rick Deckard (Harrison Ford) blir satt på saken. Han har tidligere jobbet som ”blade runner” – en som tar seg av å drepe replikanter på frifot. Nå har han riktignok trukket seg tilbake, og vil helst ikke drepe flere replikanter, men da han får beskjed om at han ikke har noe valg, tar han motvillig opp jakten på opprørerne. Men hva skjer når han selv blir forelsket i en replikant?

Blade Runner er en ambisiøs fremtidsvisjon – men i motsetning til mange andre framtidsfilmer, er ikke denne så ambisiøs at det hele blir tåpelig. I Blade Runners framstilling av Los Angeles finnes det nemlig ingen space-suits i sølv eller jet packs, og romvesener har ennå ikke nådd jorda. Skittent og jævlig er det; altså mye det samme som før, bare med litt høyere bygninger. Noen av apparatene de bruker er til og med ikke så alt for usannsynlige, heller. Det finnes reklameplakater for Coca Cola, det finnes kinamat-sjapper, strippebuler, pillråtne boligblokker og folk går faktisk i noenlunde vanlige klær, som gjenspeiler deres sosiale status. Og på toppen av det hele fant jeg, til min store overraskelse, nesten ikke en flekk hvitt eller sølv i hele filmen! Rare greier, altså.

Til tross for at selve historien er veldig typisk – heroisk mann må utføre arbeid, men møter moralsk dilemma gjennom romanse med vakker kvinne – vil jeg si at den likevel er noe annerledes fra de fleste andre historier, mye takket være karakterene: For det første kan man aldri være helt sikker på nettopp hvem som er antagonistene i denne filmen. Hvem er filmens slemming? Er det opprørerne, som Deckard har som oppgave å overvinne? Eller er det Tyrell Corp., som nekter replikantene deres frihet og følelser? I og med at kjærlighetsforholdet mellom Deckard og replikanten Rachael (Sean Young) stiller med et moralsk dilemma for hovedpersonen, blir ikke denne romansen overflødig. Og for det andre vil jeg si at utformingen av karakteren Rachael er såpass forseggjort både av manusforfatter, regissør og skuespiller, at karakteren ikke blir irriterende og teit, men tvert imot svært interessant. Rachael, med sitt lettere sørgelige kroppsspråk og klassiske stil, er et av de bedre tilfellene av en hovedpersons ”romantic interest” jeg har sett i en actionfilm. Rutger Hauer og Daryl Hannah stiller også med at par figurer som vekker interesse, men som kanskje ikke er like dype som Ford og Youngs karakterer.

En ting som slo meg ved denne filmen er at den, ulik de fleste andre Hollywood-produksjoner, ikke prøver å gi oss alt inn med teskje. Filmens slutt, for eksempel, fikk meg til å sitte igjen med en del spørsmål – og slikt setter man naturligvis pris på. Nå har jeg ikke sett den versjonen av filmen som ble vist på kinoene i 1982 (ja, jeg skammer meg), men jeg er ganske sikker på at uten noen av scenene Scott ønsket å ha med, hadde nok ikke filmen vært like mystisk som den er. Resultatet har uansett blitt et visuelt overlegent, svært stemningsfullt, mørkt mesterverk. Til slutt er det bare to ting jeg velger å utsette på denne filmen; noen av scenene fikk meg til å måtte spole tilbake for å se hva som skjedde, fordi det gikk så forferdelig fort, og dessuten ble det til tider litt vanskelig å henge med. Jeg måtte se den et par-tre ganger før jeg faktisk fattet den i det hele tatt. Ikke det at det gjorde noe, for dette er virkelig en flott film. Jeg kjedet meg i hvert fall ikke! Og terningkastet blir… en svært sterk femmer.

Kommentarer

Ingen kommentarer enda. Føl deg fri til å være førstemann!

    Skriv en kommentar