Broken Flowers  (Terningkast 5)

Rett og slett en vakker og varm film om alt og ingenting.

Den noe utradisjonelle regissøren Jim Jarmusch er ferdig med sitt nyeste prosjekt, resultatet har blitt en solid film med varm humor, snodige rollefigurer, et uløst mysterium og glimtvise eksempler på nydelig fortellerkunst. BROKEN FLOWERS minner på mange måter om den glimrende LOST IN TRANSLATION fra 2003, den har muligens ikke like stor publikumsappell, men i likhet med sistnevnte er det mye av historien som utspiller seg ved siden av selve dialogen.

Don har nettopp blitt dumpet av sin siste elskerinne Sherry og forbereder seg nok en gang på å være alene og drive på som det passer ham i tilværelsen. Dette endrer derimot et mystisk brev drastisk på. Brevet ser ut til å stamme fra en tidligere elskerinne som informerer Don om at han har en 19 år gammel sønn på søken etter sin far. Etter litt overtalelse bestemmer Don seg for å komme til bunns i mysteriet og legger ut på en reise han sent vil glemme…

Selv om filmen har et par dødpunkter her og der, reddes BROKEN FLOWERS til slutt av fabelaktige skuespillerprestasjoner, lunefull humor, smart dialog og en interessant opprulling av plottet. På tross av et par langdryge og stillestående sekvenser som ikke helt sa meg noe, er dette litt av sjarmen til både filmen og regissøren Jim Jarmusch, som tydeligvis ikke har det travelt med å fortelle hele historien. Det er liten tvil om at dette er en relativt spesiell film som definitivt ikke egner seg for alle og enhver.. Som nevnt tidligere følte jeg at det ble en del dødpunkter underveis, kanskje skyldtes dette at jeg ikke forsto alt det Jarmusch prøvde formidle gjennom minimalistisk dialog og stilfull bildebruk, men det er likevel tydelig at det kreves litt tolkning fra egen side for å virkelig komme til bunns i historien og for overhodet å få noe ut av selve filmen. Disse dødpunktene kom likevel i skyggen av tidvis mesterlige sekvenser og glimt av storhet. Det er nemlig de små øyeblikkene som bærer denne filmen videre, ikke historien som en helhet.

Bill Murray er kort sagt briljant. Han bærer STORE deler av denne filmen på sine skuldre og setter velkjente stjerner som Julie Delpy, Sharon Stone og Jessica Lange i skyggen. Han er morsom, sentimental, trist, utslitt, nysgjerrig og oppgitt på samme tid. Foruten et relativt seriøst plot er det likevel gjort plass til en del humor. Altså, når hovedpersonen heter Don Johnston (Don Johnson…Don Johnston…get it?) og spilles av Bill Murray er det nødt til å oppstå litt komikk! Morsom fyr.

En av de siste replikkene i filmen, der Don snakker til en fyr som kanskje/kanskje ikke er hans sønn, om at alt som eksisterer er nåtiden, satt rett i hjerterota! Rett og slett en vakker og varm film om alt og ingenting. Svak femmer.