Charlie and the Chocolate Factory  (Terningkast 6)

Johnny Depp versus drittungene...

Den første filmatiseringen av Roald Dahls klassiker «Charlie og Sjokoladefabrikken» – som i 70-tallets filmverden het «Willy Wonka og Sjokoladefabrikken», (bare for å gjøre til lags de mest pedantiske filmbyen-folka) – falt ikke i smak hos forfatteren. Slik han hadde sett det for seg, skulle ikke Wonka være en syngende, dansende gla’kar. Ved Burtons regi og i Johnny Depps skikkelse, derimot, er Willy Wonka mer lik seg selv enn noen gang… Og mye mørkere.

Lille Charlie Bucket (Highmore) lever i et trangt, falleferdig hus sammen med sin lutfattige familie. Da bursdagen hans nærmer seg, setter byens godterikonge, Willy Wonka (Depp), opp en konkurranse: I fem sjokolader legges det en gullbillett. Disse sjokoladene blir sendt ut til butikker rundt om i hele verden, og de som er så heldige at de får en gullbillett, tas med på en omvisning i Wonkas strengt bevoktede sjokoladefabrikk.

Etter mye om og men, smiler lykken til Charlie – han kjøper seg en sjokolade, og finner en billett. Charlie tar med seg bestefaren Joe (Kelly) til sjokoladefabrikken, der de møter selveste Willy Wonka, pluss de fire andre vinnerne. Det viser seg at Wonka er litt av en raring, og at de andre ungene er noen skikkelige krapyler; Tyske Augustus Gloop (Wiegratz) er en fråtser uten like, ja, han er direkte kvalmende der han står og legger i seg sjokolade etter sjokolade. Og når du trodde du ikke kunne finne en eklere unge, kommer Veruca Salt (Winter), som kan karakteriseres som den mest bortskjemte ungen.. vel, noensinne. Charlie og bestefaren møter også Mike Teavee (Fry), en ufordragelig, videospillende liten pøbel som forresten ikke liker godteri engang, og Violet Beauregarde (Robb), en militant bedreviter som tygger tyggegummi konstant. En gjeng drittunger, med andre ord. Men Willy Wonka har et kort eller to i ermet for å hanskes med smådjevlene…

Jeg har alltid vært ganske raus med anerkjennelse av filmer, og selv om andre kanskje ikke vil gå så langt som å si at denne fortjener en sekser, så synes i hvert fall jeg at den gjør det. «Charlie og sjokoladefabrikken» er en særdeles koselig og godt gjennomført film, den var alt jeg hadde forventet meg – og mye mer.

Mye av det er Johnny Depps fortjeneste, som spilte som en GUD og som sikkert hadde gjort Roald Dahl svært stolt med sin tolkning av konfektkongen. Hans intense, kyniske Wonka slår Gene Wilders happy-go-lucky pussybitch Wonka ned i støvlene… (eller skal vi si «de lilla fløyels-støvelettene».)

Depps rollefigur er en lekker hybrid av Michael Jackson (kanskje minus det med å like barn) og produktet av Dahls syke fantasi – altså bokversjonen av Willy Wonka. Det skal visstnok, ifølge Depp, også være en liten smule Marilyn Manson i karakterformingen, men jeg klarer virkelig ikke å se det. Jeg ser mer en slags «Willy Wonka meets Wacko Jacko meets Dylan Moran» – ergo er resultatet en dysfunksjonell og kynisk eksentriker med obskønt androgyn klesstil. Vakkert.

Barna klarer seg også utrolig bra, jeg syns virkelig de mestrer det å være noen fæle drittunger – men det er jo egentlig lite overraskende. David Kelly som Grandpa Joe er forresten kjempekoselig.

Den virkelige æren likevel er nødt til å gå til Tim Burton, som har laget et slikt mesterlig utført arbeid. For det første er alt sammensatt uten lyte, og Burton har – ikke overraskende – fått tak i en gjeng geniale medarbeidere som former manus, setting, musikk og koreografi som om det skulle vært den enkleste sak i verden. De har dessuten funnet en snedig løsning på hvordan de skulle skildre Oompa Loompa’ene! (Vent og se…)

Uhyre morsomt, hjertevarmende, sjarmerende, originalt, og herlig «Burtonesque» – som vanlig. SEKSER!