Coach Carter  (Terningkast 4)

Samuel L. Jackson spiller en meget engasjert baskettrener i denne sanne historien fra 1999.

Samuel L. Jackson har hovedrollen i en ny ungdomsfilm, basert på en sann historie fra 1999, som handler om Ken Carter, en fremgangsrik forretningsmann som velger å satse på en ny karriere som baskettrener. Han setter seg med en gang i respekt hos et relativt lite engasjert lag og krever umiddelbart at de underskriver en kontrakt hvor det står at de, i tillegg til basket, må gjøre det bra på skolen for å få lov til å spille. Når det oppdages at noen på laget ikke har overholdt punktene i kontrakten, sperres basketbanen og spillerne tvinges til å studere i stedet for å spille, til foreldrenes, skolens og nærmiljøets store forargelse.

Selv om dette er et velbrukt konsept føler jeg aldri at vi får nok av slike filmer. Misforstå meg rett, Coach Carter kan overhodet ikke måle seg med noen av de beste filmene fra samme sjanger, da tenker jeg på Dead Poets Society og Remember The Titans, men den er tross alt meget underholdende. Jeg kjedet meg aldri under filmens gang, selv om den var i overkant lang. Problemet her ligger ikke i underholdningsverdien, filmen klarer bare aldri å skille seg ut fra andre i samme sjanger. Selv om slike ”utypiske” heltefilmer er forhatt av mange, har jeg personlig ingenting imot dem. Å se unge og uambisiøse folk utfylle sitt potensiale til det fulle og hele takket være en energisk lærer/trener er ingen dum ide. Det er slike filmer som gir deg pågangsmot og inspirasjon i ditt eget liv, Rocky er i hvert fall min inspirasjon når det skal trenes hardt, ingenting er som å pumpe jern til Eye of the Tiger. Et slikt konsept har fungert mange ganger tidligere og jeg ser ingen ting i veien for at det ikke kan lykkes igjen. Men dette føles likevel litt som en halvhjertet og uinspirert satsning. Spesielt Timo Cruz’s (Rick Gonzalez) ultraseriøse og halvpoetiske tale til treneren mot slutten av filmen passet overhodet ikke inn og framsto som en klisje uten like. Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, makan til seriøst visvas fra en eks-narkolanger skal man lete lenge etter. I sitt forsøk på å være original har Thomas Carter laget en ”ungdommelig” basketfilm med masse hiphop-musikk og uerfarne skuespillere som i siste ende ikke klarer å levere varene, bortsett fra Samuel Jackson og Rob Brown selvfølgelig.

Coach Carter er ingen dårlig film i den forstand, men den er altfor forutsigbar og plages stort av smådårlige skuespillerprestasjoner. Bortsett fra Samuel L. Jackson og Rob Brown har den ikke noe knallgodt skuespillergalleri å skryte av, heldigvis er det ikke så altfor dype roller å tolke for nykommerne. Her blir det meste uttrykt gjennom dialog og handlinger, det ligger ingenting og lurer under overflaten for å si det sånn. På den måten blir hele filmen veldig rett fram og det er få overraskelser på lur. Coach Carter handler likevel ikke kun om basket, skildringene av det daglige livet til forskjellige folk fra basketlaget er med på å gi den litt mer dybde. I tillegg liker jeg at skolesystemet i USA blir tatt opp til debatt. På forhånd hadde jeg forventet at i hvert fall en liten del av filmen skulle bli tilegnet dette emnet, noe som i min mening var det mest interessante med hele historien, jeg ble derfor skuffet når denne delen så og si ble oversett og overhodet ikke utnyttet til sin fordel. Men da dette hovedsakelig er en film rettet mot ungdommen, regner jeg med at de fant det upassende å bli altfor politisk engasjert. Helt grei underholdning, terningkast 4.