C.R.A.Z.Y.  (Terningkast 5)

Oppvekst + Musikk = Sant.

C.R.A.Z.Y. er lagt til 1970-tallet hvor familien Beaulieu lever et ganske vanlig liv. Men hvem har sagt at et vanlig liv er kjedelig? Husets fem sønner takler oppveksten på høyst ulike måter, og vi blir spesielt godt kjent med Zachary som innleder filmen med sin noe traumatiske fødsel. Senere blir moren hans overbevist om at han har fått spesielle krefter som gjør at han kan stanse blod og dempe smerter, faren derimot gjør så godt han kan for å oppdra Zachary til å bli et skikkelig mannfolk, særlig etter at han tok guttungen på fersken i å kle seg i kjole og hvite perlekjeder. Zachary tar det hele med kusende ro helt til han tar seg selv i å dagdrømme om sin søte kusine og hennes kjekke kjæreste.

C.R.A.Z.Y. er i hovedsak en oppvekstskildring, men den handler også om en epoke som for mange består som en av de sterkeste musikkmessig sett. Men ikke misforstå: Dette er ingen rollerskatende discofilm. Dette er en film om sex, drugs og rock’n roll. Å vokse opp er som kjent en vanskelig affære og flytepop ville neppe ha klart å skape samme stemning som David Bowies klagende toner. Musikken er som sagt heftig, men det er også moro å se alle små detaljer som lyser av psykedelisk 70-tallsstil.

For å være helt ærlig var jeg som et blankt ark når jeg skulle se denne filmen, jeg visste ingenting om den, derfor var forventningene forholdsvis lave. Men heldigvis ble jeg positivt overrasket av dette lille fyrverkeriet av en film.

Selv om alle vanlige ingredienser for en oppvekstskildring var med ble C.R.A.Z.Y. aldri kjedelig. Tematikken var interessant (Brokeback Mountain kan gå og legge seg), musikken rå og jeg lo høyt flere ganger, og jammen dukket det ikke opp en liten tåre i øyekroken av og til. C.R.A.Z.Y. er en film jeg vil karakterisere som varm uten at den står i fare for å bli klissete eller flau. Balansen mellom humor og alvor er god. Og i tillegg til at den er en feelgood-film har den en viss dybde, eller flere lag om du vil. Symbolbruken er stor og publikum kan tolke fritt ut i fra sitt ståsted. Poenget er at du ikke trenger å ha vokst opp på 70-tallet for å få noe ut av den.

Det eneste som trakk ned var tidvis irriterende klipping som virket altfor tilfeldig og amatørmessig, samt at filmen med fordel kunne vært hakket kortere. Men du kan uansett forvente å gå ut av kinosalen med litt ekstra groovy gange.

C.R.A.Z.Y. får en klar femmer av meg.