Curious George  (Terningkast 4)

"Nysgjerrig", betyr det nødvendigvis irriterende?

Curious George, eller Nysjerrige Nils, er en festlig liten ape, som alltid er på jakt etter nye eventyr. I hans hjemlige Afrika havner han ofte i trøbbel fordi han er alt for nysjerrig, og han har ikke så mange venner. Livet er rett og slett litt kjedelig for en fyr som George. Tilfeldighetene fører til at en hyggelig mann ved navn Ted dukker opp, og før vi vet ordet av det har vår lille venn sneket seg med på båten tilbake til New York.

Forventningene til denne filmen var ikke så veldig høye, da en overnysjerrig ape i en barnefilm fort kunne blitt alt for mye av det gode. Filmen jeg fikk se var forøvrig en dubbet versjon, noe som også kan være negativt. Men det skulle vise seg at jeg tok kraftig feil på begge disse punktene. De norske stemmene består av blant andre Åsleik Engmark, Marian Aas Hansen og Ivar Nørve. Førstnevnte er den som erstatter Will Ferrell, og selv om oppgaven er stor, går det helt greit. En ytterst behagelig og rolig stemme, som klarer å være komisk uten å overdrive.

For det er akkurat det som er nøkkelen til suksess i denne sammenhengen. En tegnefilm som handler om en ape, og har med småkarakterer som inkluderer en dørvakt med øst-europeisk aksent og ei smågal operadame, kan fort bli en veldig irriterende affære. Forskjellen mellom provoserende innpåslitent og sjarmerende trivelig er ikke stor, men de har klart å forbli på den riktige siden av streken. For de minste i familien hadde det sikkert vært stas uansett, men på denne måten fungerer det for flere aldersgrupper. Man spiller veldig mye på den lille apen, og hans hjertesmeltende vesen. Scenene med de mer plagsomme karakterene er i undertall, og nesten helt fraværende. Her settes det 100% fokus på Georges eventyr, og hans vennskap med Ted, også kjent som mannen med den gule hatten.

Som tidligere nevnt, er dette en barnefilm, så da sier det seg selv at man ikke kan vente stort av historien, og vi følger standarden til 1500 andre filmer. For oss over 12 er dette dermed ingen spennende film, man kan hele tiden se hva som skjer rundt neste hjørne. Men dette hindret ihvertfall ikke meg i å bli skikkelig rørt, selv om det er ganske opplagt at ting ordner seg etterhvert. Det skal sies at det ikke bare er hjerteknuseren George som setter stemningen, vi må også rette en stor takk til Jack Johnson, som har lagd de mest trivelige filmsangene siden Phil Collins’ innsats for Brother Bear i 2003.

Dette er alt i alt et positivt vindpust i sommervarmen, som er verdt å få med seg for de fleste som fortsatt har barnet i seg. Du vil bli forelsket i den nysjerrige koseapen og få en god følelse i hjerte og sjel, selv om en reell historie stort sett er fraværende. Terningkast 4.