Danny the Dog

Frankrike og franskmenn er kanskje ikke det første du tenker på når du hører ordet «actionfilm». Snarere går vel tankene til sneglespisende tøysegutter som løper rundt med forvokste baguetter og har på seg stripete gensere og snakker et språk der kun en tredjedel av bokstavene som skrives også blir uttalt. Kanskje det er nettopp denne tanken som svirrer rundt i hodet til en del franske filmskapere. De siste par årene har det nemlig kommet en rekke gode actionfilmer fra nettopp dette landet. Taxi-trilogien og Transporter er alle filmer med høy underholdningsverdi, og viser at det noe pinglete ryktet slett ikke stemmer.

Danny the Dog er enda en slik film. Filmen handler om den unge mannen Danny, som helt siden barndommen har blitt oppdratt til å oppføre seg som en hund. Mafiabossen Bart, Dannys «eier», holder han innesperret i et bur, mater han fra en skål på gulvet og har halsbånd på han. Oppdragelsen til danny baseres på belønning og straff, og han trenes opp til å ignorere fysisk smerte.

Bart bruker Danny til sine egne, tvilsomme formål, som gladiatorkamper og pengeinnkreving, og slik er drap, vold, prostistusjon og utpressing den eneste verden Danny kjenner til. Men en dag skjer det en ulykke, og Danny klarer å unnslippe sitt fangenskap. Han møter en blind pianostemmer og hans adoptivdatter, som tar hann inn i varmen og sakte men sikkert begynner å gi han menneskeligheten tilbake. Dette varer ikke lenge, og snart er Bart tilbake, fast bestemt på å få igjen «hunden» sin. Dannys to verdener kolliderer, og dette resulterer i noen av årets beste actionscener.

Det er ingen grunn til å forvente inspirerende dialog og oscarvinnende skuespillerprestasjoner i en film med Jet Li. Det er tydelig at engelsk ikke er morsmålet hans, og han har ofte problemer med uttale og ikke minst innlevelse. Dette ville vanligvis vært et problem, men ikke i denne filmen. Tvert imot passer det perfekt til en person som Danny, en som har vokst opp med minimal menneskelig kontakt.

Men selve grunnen til å se en actionfilm er nettop action. Kampsport, biljakter, eksplosjoner og kuleregn er det som gjør slike filmer severdige, og også på dette punktet skiller Danny the Dog seg ut. Det er nemlig ingen stilistiske, flytende kamper, slik som i Matrix eller diverse kinesiske kampsportfilmer. Det er ingen perfekt koreografi som gjør at det kan sammenlignes med dans eller kunst. Danny gjør bare det som forventes av han, slår med full styrke til motstanderen slutter å bevege seg. Det er brutalt, rått og slett ikke vakkert å se på, men det passer så perfekt inn i filmen.

Det er mange actionfilmer som prøver å gi menneskelighet og personlighet til de forskjellige personene, men det er få som greier det så godt som denne. Danny er en interessant person med store utviklingsmuligheter, og jeg utviklet etter hvert en viss medfølelse for han. Kort oppsummert er nok dette en av de beste actionfilmene i 2005.

Jeg gir den en svak 5, den mangler det lille ekstra som skal til for å nå helt til toppen.