Garfield: A Tail of Two Kitties  (Terningkast 1)

Den feite katta møter en annen feit katt i London.

Katten vi i Norge kjenner som Pusur er tilbake, og han er fortsatt like bortskjemt og glad i mat. Nyheten er at det finnes en identisk katt i England, nærmere bestemt på Carlyle slott. Denne katta er kongelig, og har nylig arvet hele slottet, noe som faller i dårlig smak for den sleipe nevøen som egentlig skulle hatt eiendommen.

Tilfeldighetene sørger for at Jon Arbuckle og hans kjæreste havner i London, og Pusur og Jølle har selvsagt sneket seg med. Enda større tilfeldigheter fører til at Pusur og prinsen bytter liv for en periode.

Historien er altså idiotisk, og planen med å legge inn to Pusur-katter i en og samme film er like god som å tømme olje oppå smøret på brødskiva. For de av oss som er over 6 år, blir det allerede fra første scene forferdelig kjedelig å se på. De fleste scenene er gjentagende og av den grunn tidvis provoserende.

For det er grenser for hvor mange ganger det er festlig å se den dumme katta bare bry seg om å få lagd/spist/snakket om lasagne. Noen må lære den katten å bry seg om andre personer! Men det er vel akkurat dette som er essensen i Pusur-tegneseriene. Han er bare ute etter å spise, sove og plage den stakkars hunden Jølle. Dermed har de jo forsåvidt klart å gjengi tegneserien bra i filmatiseringen, men det blir uansett fryktelig tynt til å være en spillefilm.

Jølle er forøvrig ikke den eneste sjarmerende karakteren, jeg må også trekke frem de to hovedrolleinnhaverne, som er Breckin Meyer og Jennifer Love Hewitt. Gode skuespillere er de ikke, men utstrålingen er absolutt på plass. For de av oss som skjønner engelsk, er det selvsagt best å unngå den dubbede norske versjonen. Love Hewitt blir nemlig ikke fullt så attraktiv med Janne Formoes marggnagende sørlandsdialekt.

Det skal også trekkes for soundtracket, som gjentar den samme 5-sekunders kjedelige trudelutten hver gang vi får en scene fra slottet. På den visuelle siden derimot, er den animerte Pusur utført teknisk bra, kontakten mellom katten og omverdenen er sømløs og fin.

Da har vi kommet frem til konklusjonen. Dette er særdeles lett barneunderholdning blottet for handling, som sikkert vil få femåringen til å gapskratte hele veien hjem, men for alle andre er det bare å styre unna. En sterk ener på terningen.