Kalde føtter  (Terningkast 4)

Norsk bygdekomikk på sjarmoffensiv.

Kalle, en kul harrytapp som ikke eier skam i livet, kommer hjem til byen etter å ha tjent seg søkkrik i USA på Lick-a-Baum; en genial oppfinnelse som gir rånere frisk ånde. Nå er hans eneste mål å bli sammen med Trine, den peneste dama i byen. Men det Kalle ikke vet er at han skal få konkurranse. Kalle er rasende, og legger en utspekulert og skruppelløs plan for å vinne dama og halve kongeriket.

Kalde Føtter er regissert av Alexander Eik. Eik sto for publikumssuksessen Kvinnen i Mitt Liv med Ane Dahl Torp og Thomas Giertsen; denne vant stort på sjarm, og er så langt den norske filmen som har solgt mest på DVD. I Kalde Føtter stiller Eik med samme type sjarmoffensiv, og lekende innstilling.

For Kalde Føtter er en lekende lett film. Det er en sjangerkomdie, hvis formål er å underholde. Historien kommer i annen rekke, komikken står i sentrum; karakterenes nisjer og utvitenhet gjør at publikums reaksjoner baseres på deres egen forståelse av situasjonen. Om disse hadde vært for kompliserte ville filmen mistet mye av sitt publikum, rett og slett på grunn av manglende komikk. Faren for en intelligent komedie er nettopp den at filmen kan fremmedgjøre sitt publikum. Det skjer ikke i Kalde Føtter. Intelligensen er lagt på hyllen. Fullstendig.

Dette er ikke en film for de som synes logikk og kontuinitet er viktig for filmopplevelsen. Manuset inneholder kun det ytterst nødvendige for å bringe historien videre, og gjør lite for karakterene. Det spiller for så vidt liten rolle, siden formålet er å bli underholdt; ler du ikke, da har filmen feilet. Ler du, har den seiret. Men der ligger også problemet med Kalde Føtter. Den er for snill. I denne sjangeren vinner man nettopp på å overraske, men det er ikke mye som overrasker i filmen. Benny Borg som prest/sexdoktor er kostelig, og noen av de andre støttespillerne er flotte å se på – men konfliktene, overflatiske dog, tar for mye fokus.

Dette kunne blitt en humørfest uten like. Den tar seg ikke høytidelig, men slapper kanskje litt for mye av. Intensiteten dabber av og tempoet er ujevnt. Uansett vil nok denne finne sitt publikum, ettersom det kanskje er den beste eskapistiske filmen på kino nå.