King Kong  (Terningkast 6)

Hvor konge er Kong? SÅÅÅÅÅÅ konge.

Da var den sett. Kinotur på natten blant andre apestrek-lystne mennesker inne i varme og ly fra alt som heter omverden. King Kong… smak på det… hvisk det… Når det er gjort setter du deg ned og tenker over hva DITT forhold er til King Kong aka Kong aka Torê Kong. Så forestiller du deg Peter ”Lord Of The Rings” Jackson få fritt spillerom med midler og skuespillere fra øverste hylle. Høres det dårlig ut? Nei, tenkte meg det.

Handlingen vet vel de aller fleste fra før av, men for ordens skyld skal jeg nevne kort om dette. En filmskaper står foran å se sin karriere falle i grus, når han skraper sammen et filmcrew og i all hast setter kursen ut mot den forlatte ”Skull Island”. Her skal han filme det som skal overvinne publikums hjerter og føre ham helt til topps blant filmeliten. Med seg på båten har han lurt med en manusforfatter, et filmcrew, båtmannskap og filmens to hovedskuespillere. En av disse er Ann, som praktisk talt ble plukket opp fra gaten og hennes utseende (og klesstørrelse) var all audition hun trengte.

Men selvfølgelig… ”Skull Island” er langt fra ubebodd. Det kan virke sånn ved første øyekast og når de som gikk i land mistet en person, og i tillegg fort kunne blitt drept alle sammen, så vender de tilbake til skipet for å sette kursen hjem. Ann derimot har blitt utvalgt til å ofres av øyas beboere og de tar henne kjapt tilbake. Nå må de alle nok engang dra tilbake til øya for å redde henne før hun ofres for øyas mest unike beboer. En gigantisk gorilla med dårlig temperament. Enter King Kong!

Det starter ganske så rolig for seg ved at vi fort blir kjent med filmbransjens dårlige side og også en filmskapers dårlige side. Deretter får vi bli kjent med en av tre ting som gjør filmen til en så stor film som den faktisk er. Først i rekken på en god tredjeplass får vi se drømmer og kjærlighet i en herlig koalisjon når vi blir kjent med Ann Darrow (glitrende spilt av Naomi Watts) og manusforfatteren Jack Driscoll (spilles av Adrien Brody). Det oppstår et kjærlighetsforhold dem imellom som fanges vakkert på film (noe jeg trodde ikke Peter Jackson var så kapabel til).

Så kommer vi til andreplassen av det som gjør denne filmen så god: King Kong. Han slåss, brøler, slår seg på brystet og viser alle sine dyriske sider i et helt fantastisk CGI-utseende ulikt noe du kan ha sett før. Dette skaper forøvrig nesten all underholdning i filmen alene. Til slutt er det forholdet mellom King Kong og Ann Darrow som står høyere enn selveste Empire State Building. WOW! Den gangen (joda, det kommer til å skje) jeg møter Peter Jackson skal jeg ta ham i hånden og si well done slik bare nordmenn kan. Deretter skal jeg gråte litt på skulderen hans i begeistring over hvor vakker denne filmen er. ”Jeg blir dypt berørt og samtidig så underholder du på et så høyt nivå at jeg blir inspirert av deg!” skal jeg sukke høylytt på hans skulder, i det det går opp for meg at jeg har sagt alt på norsk og Peter Jackson trekker seg sakte tilbake.

Uansett… jeg kan være i ferd med totalslakte en klisje-setning filmelskere allerede har brukt i overkant mye, men jeg kan ikke annet å si meg enig: Kong is King! Han er konge! Peter Jackson har totalt lykkes i å skape en komplett film med hjertet på utsiden av filmrullen. Alt klaffer og med musikken fra en personlig favoritt – James Newton Howard – satt jeg konstant på stolspissen oppslukt av det som foregikk noen meter foran mine øyne. Jeg kunne ha gnidd meg i øynene for å se om dette virkelig var sant, men jeg kunne da gått glipp av et par sekunder med verdifull filmhistorie.

King Kong imponerer altså mest av alt. Jeg er dypt rørt av hvordan han opptrer. Hans menneskelige måte å være på, som gjør at jeg vil at filmen skal slutte annerledes enn den gjør. Rollefiguren Ann Darrow ble et offer for den store gorillaens enormt store hjerte og jeg ble også det. Da tenker jeg ikke på at det er stort fordi han er så stor, men dere skjønner tegninga… Jeg er forelsket i Ann Darrow, jeg hater Carl Denham (Jack Blacks karakter), jeg vil være kameraten til Jack Driscoll og jeg er simpelthen kjempeglad i Kong. Ergo: Peter Jackson har klart det jeg trodde skulle bli kult og ikke stort mer.

3 timer har gått og filmens sluttsscene er unnagjort. Var det virkelig så bra? Herregud ja! Jeg var redd for at filmen skulle bli et offer for en voldsom hype og alt som følger, men det er sjeldent jeg blir så overbevist. Når regnet først faller på øya er det som om jeg var der! Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke ble bløt… eller hvorfor jeg ikke har skrammer etter tomulter med en T-Rex… eller to. Når det var slutt ville jeg bare gå ut utgangsdøra og inn igjen for å se den en gang til. Det blir akkurat som på en julemiddag hvor magen blir mett før øynene! Nei, det kan ikke være over!! Hendene mine klemmer jeg sammen i to knyttnever og skriker ut et gigantisk ”NO!”, slik at det lyder i en slags duett med Ann Darrows skrik… Men jo… smilet når munnvikene og jeg vet jeg kan si det: ”Jeg var der…” Jeg kan hviske det ut i en kald vintersnatt hvor månen reflekteres i en vanndam som er i ferd med å bli til is. Vandringen til bilen virker behagelig varm og det gjør meg ingenting å skrape is av bilrutene. Varmen filmen hadde har jeg tatt med meg og i det jeg vrir om tenningen i bilen er en lettelses sukk det eneste jeg klarer å ”si”. For en ting vil jeg for alltid huske fra i dag av: ”Jeg var der… og Peter Jackson sørget for det.”