Lonesome Jim  (Terningkast 4)

En tidvis oppløftende film om depressive folk, familie, kjærlighet og livet generelt.

7 år gamle Jim er ikke bare ensom, han er også dypt deprimert. Blakk og nedtrykt kommer han overraskende hjem fra New York til sin dysfunksjonelle familie i Indianas rurale strøk. Jims depresjon blir forstyrret av broren Tim, som også er deprimert – og i tillegg suicidal. En overkjærlig mor og en innbitt, frustrert far klarer ikke å nå inn til sine ulykkelige sønner. Jim reker rundt i småbyen uten mål og mening, med en økende følelse av håpløshet. Så møter han den vakre sykepleieren Anika, som er velsignet med et lyst humør og en liten sønn. Sakte, men sikkert slipper litt lys inn i Jims mørke sinn.

Det er ikke til å legge skjul på at vi knytter bekjentskaper til noen ekstremt depressive folk i løpet av denne filmen, men dette er også litt av sjarmen. Og er det noe LONESOME JIM har mye av, så er det sjarm. Har man det, kan man slippe unna med så mangt, og dette var vel også en av grunnene til at det relativt langsomme tempoet ikke gjorde meg noen ting. At Jim klarte å overtale sin egen bror til å prøve ta selvmord, uten selv å være klar over det, gjorde heller ingenting. Vanligvis ler man ikke av sånt, men i dette tilfellet måtte jeg bare kaste inn håndkleet og gi opp kampen mot moralen… Genial scene! Humoren ligger nemlig alltid på lur og, selv om den ikke alltid er like treffsikker, innbyr settingen i veldig stor grad til slike sprøe innslag, og disse ser vi da også litt til, men dessverre ikke i nærheten av nok. Det potensielt gode plottet, de sære karakterene og ikke minst det gangsterlignende bysamfunnet legger opp til mye mer moro, men det virker som om vi kun blir sittende igjen med en liten smakebit av hva som kunne ha blitt så mye bedre. Hadde ikke de dypere meningene og overseriøse partiene kommet i veien, som for meg uansett fremsto som relativt platte, kunne dette blitt en fullgod komedie i ekte Coen-stil! I stedet havner vi på noe midt i mellom.

Personlig blir jeg alltid like fascinert av å se vidt forskjellige individers liv satt på spissen. Om det så gjelder overlykkelige idioter eller depressive selvmordskandidater spiller liten rolle. På grunn av dette hadde jeg i stor grad sett frem til LONESOME JIM, men den forble altså en liten skuffelse. Vi har sett dette mange ganger før i tilnærmet samme form og når filmen da i tillegg tar for seg en såpass likegyldig og apatisk fyr som Jim, er det grenser for hvor entusiastisk man klarer å bli rundt diverse hendelser som finner sted i hans liv, spesielt når han ikke ser ut til å gjøre en mine ut av det selv. Nettopp derfor er og blir LONESOME JIM et lite paradoks. Den klarer å skildre stemning, humør og likegyldighet på glitrende vis, men som en følge av dette utelates også en del av publikums involvering og engasjement i karakterene og historiens utvikling. Personene er utvilsomt sjarmerende på hvert sitt vis, men det går litt i samme regla etter en stund.

Likevel vil jeg våge å påstå at du ikke kan gå HELT feil med LONESOME JIM hvis du generelt sett går god for indiefilmer ala. GARDEN STATE/FARGO, finner underspilt og lun galgenhumor morsomt og ganske enkelt er ute etter relativt lettlivet underholdning som ikke går så altfor dypt i sømmene og som slett ikke deprimerer, men kanskje heller gjør dagen din litt lysere. For det er bare å innrømme det, på tross av de heller triste karakterene (med unntak av den alltid like sjarmerende Liv Tyler), det tragikomiske plottet og den sørgelige familiehistorien så er faktisk ikke LONESOME JIM fullt så depressiv og tung som man skulle tro. Budskapet er, om ikke særlig nyskapende og originalt, tidvis meget positivt ladet og det bygges definitivt opp til litt selvransakelse og generell fundering over livet når rulleteksten dukker opp. Dette er ingen typisk gledesspreder (den byr på opptil flere opp- og nedturer), men den grinete vinklingen på livet i en utsidesliggende småby klarte, om ikke annet, å få meg til å innse hvor bra jeg selv har det for tiden med sommer, sol og masser av cola!! En svak firer.