Lucky Number Slevin  (Terningkast 5)

Intrikat plot krydret med gode skuespillere, servert med et hint av tørr humor. Bon Apetit!

Regissør Paul McGuigan slår til med en thriller i beste puslebitstil, interessante karakterer og en knallsterk historie.

I stjernespekkede Lucky Number Slevin møter du ulykkesfuglen Slevin som dukker opp i sin venn Nicks leilighet etter blant annet å ha blitt ranet og tatt kjæresten i å være utro. Problemet er bare at Nick ikke er der, og snart banker to tvilsomme karer på døren som tar Slevin for å være Nick og påstår temmelig hardnakket at han skylder penger til gangsterkongen the Boss. Og som om det ikke var nok dukker snart to andre fyrer opp som fører ham til the Boss’ erkerival the Rabbi. Her viser det seg også at Nick skylder en stor sum penger. For å komme seg ut av knipen setter vår venn Slevin i gang snurrige planer for å ikke ende opp som død mann. Men bak kaoset kan vi ane en skygge som trekker i trådene: Leiemorderen Mr. Goodkat ser ut til å ha oversikt hvor vi strever for å få brikkene til å passe sammen.

Regissør Paul McGuigans merittliste er relativt kort, og Lucky Number Slevin er uten tvil hans beste film hittil. Skuespillerne er fra Hollywoods A-lag: Bruce Willis, Ben Kingsley, Morgan Freeman, Lucy Liu og Josh Hartnett bidrar alle med sitt. Å se Bruce Willis som hardkokt leiemorder blir jeg aldri lei av, og like lite lei er jeg av Ben Kingsley og hans evne til å tilføye sine karakterer en god porsjon klasse, selv når de befinner seg på bunnen av sympatistigen. Han er som poteten, han kan brukes til alt.

Likevel: All ære til McGuigan for spennende og stødig regi og ikke minst applaus til manusforfatter Jason Smilovic for et uhyre komplisert og vellaget plot. Historien er intrikat, som et mønster på et psykedelisk syttitallstapet, og akkurat når du trodde du hadde løsningen i sikte, spiller karakterene eller omstendighetene deg et puss. Overraskelsene ligger på lur uten at du blir sittende igjen som et spørsmålstegn. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Mønsteret er kanskje komplisert, men alt henger sammen på en eller annen fiffig måte. Lucky Number Slevin veksler mellom raskt og dvelende tempo, noe som gjør filmen mer interessant teknisk sett. Dette fungerer også underbyggende i forhold til historien, og det er vel også meningen. I tillegg setter jeg pris på humoren som er alt annet enn slapstick. Sylskarpe kommentarer og smuldrende tørrvittigheter går hånd i hånd og får meg til å humre godt, Bruce Willis er spesielt god til å balansere underfundig, litt teit humor med noen reale skuddsalver.

Du kan trygt se Lucky Number Slevin både fredag og lørdag uten å føle at noen av kveldene har vært bortkastet.