Miami Vice  (Terningkast 2)

Michael Mann skuffer med gjenopplivningen av Miami Vice.

De to politispanerne Crockett og Tubbs blir satt på et farlig oppdrag etter at en lekkasje på høyt nivå har ført til at to føderale agenter og familien til en informant er blitt brutalt drept. Etterforskningen fører partnerne direkte til kaldblodige drapsmenn fra Det ariske brorskap og et omfattende nettverk av globale smuglere beskyttet av et avansert sikkerhetsopplegg.

Regissør Michael Mann har tidligere har stått bak klassikere som Heat, Last of the Mohicans og The Insider, og det er ikke til å legge skjul på at jeg virkelig forventet mer enn dette fra en rutinert kar av hans kaliber. Når det er sagt, så hadde jeg virkelig lyst til å like det jeg ble servert, men når verken dialogen, actionscenene, historien eller noen av de såkalte romansene klarte å engasjere meg på noe som helst nivå, kan selv ikke en meget solid rolleliste redde en hurtig synkende skute. For dette var rett og slett kjedelig. Miami Vice har endt opp som et langdrygt gjesp hvor det prøves altfor hardt på å blande realisme, kulhet og eksotisk romantikk inn i et ellers hardkokt og tydelig ambisiøst plot, som på mange måter blir lidende under dette, og som i siste ende slett ikke kan tas seriøst med sine mindre selvmotsigelser og altfor tettpakkede storylinje. Det er for meg umulig å se logikken i at to overmodige politibetjenter, med en tilsynelatende uendelig tilgang til penger, får cruise rundt i diverse luksusbiler, speedbåter og, i tillegg, lette på vingene i sin egen privatjet når filmen åpenbart prøver å male et realistisk portrett av dopverdenen generelt og undercoverpolitiets røffe hverdag med sin del av risikable oppdrag og krevende dobbeltspill.

Jeg sliter fortsatt med å forstå hvorfor filmen har valgt å basere seg på den ikoniske 80-tallsserien med samme navn, for slik jeg ser det, har de foruten Crocket og Tubbs ingenting med hverandre å gjøre. Jeg skal likevel ikke bruke så altfor mye tid på å kritisere dette valget da resultatet antakeligvis hadde blitt minst like dårlig, selv med en liten en tittelendring. En annen ting som frustrerte meg var det fryktelig høye stressnivået som ble opprettholdt gjennom store deler av filmens 2 timer lange spilletid. Det introduseres kontinuerlig nye karakterer, vi hopper mellom et altfor bredt spekter av forskjellige steder og de mange tvistene lar slett ikke vente på seg. Helhetlig sett er derimot opplegget relativt enkelt, og det kan på mange måter virke som om historien desperat prøver å fremstå som mye smartere enn den i utgangspunktet er. Legger man til en overdrevent kul dialog, tamme actionsekvenser og en usannsynlig kjærlighetshistorie som aldri helt klarer å feste grepet, ender vi opp til slutt opp med Michael Manns dårligste film av nyere dato. En sterk 2’er.