Nacho Libre  (Terningkast 4)

En ganske alminnelig helt.

Ignacio har levd det meste av sitt liv i et kloster i Mexico. Her har han etter hvert blitt kokk for munkene og alle de foreldreløse barna som bor der. Siden klosteret ikke tjener særlig med penger blir matbudsjettet deretter. Kålstuing pyntet med nacho chips er det eneste de får og når en dag nachosen blir stjålet får han nok. Han bestemmer seg for å skaffe seg penger til bedre mat og forfølger sin livslange drøm om å bli en Lucha Libre, meksikansk bryter. Sammen med sin hjelper Esqueleto begynner han i all hemmelighet å kjempe seg oppover rangstigen i bryteverden på kveldstid, samtidig som han fortsetter som kokk på dagtid.

Etter at Jared Hess debuterte med Napoleon Dynamite i 2004 har det vært stor spenning rundt hva hans neste prosjekt skulle være og det var nok heller få som hadde ventet seg Nacho Libre. Sammen med kona Jerusha og forfatteren av School of Rock, Mike White, har han lagd en film som er betraktelig mer kommersiell enn sin forrige. Med Jack Black i hovedrollen er du garantert oppmerksomhet, selv om det fort kan bli for mye av det gode. Ingenting negativt å si om Blacks innsats, men han har en tendens til å ta opp hele filmene han spiller i. Det gjør han også i Nacho Libre og det er ikke mange scenene han ikke er med i. Heldigvis gjør han nok en god innsats og filmen er ganske så morsom. Selv om det finnes spor av Napoleon Dynamite, har disse filmene lite til felles. Jeg skulle gjerne ha sett at han brakte med seg litt mer av særpreget ved sin forrige film, men slik har det dessverre ikke blitt.

Historien i filmen er rimelig tynn, men fungerer greit som et bakteppe. Det er utrykkene til Black og den fysiske humoren i filmen man ler av. Som den brytefilmen det er kommer det flere flotte kampscener utover filmen. Det er så absolutt ikke noen blodig film, men takket være flere ekte brytere i filmen blir brytescenene realistiske, samtidig som de er morsomme. Meksikansk bryting er temmelig likt amerikansk wrestling, men med fargerike kostymer og masker. Allikevel savner jeg de virkelig store humorscenene. Selv om filmen er full av diverse morsomme biroller, og da spesielt en del meksikanere med utrolig særegne ansikt, var det ikke altfor mange gangene jeg lo virkelig godt. Uten Jack Black ville nok ikke dette blitt store greiene, men dersom man liker ham vil denne filmen gi en god kveld foran skjermen.

Dette er en ganske forutsigbar film uten de dype poengene, noe den heller aldri prøver å late som. Alt i alt fungerer den greit og den får meg til å le, mer enn det kan jeg vel ikke kreve av den. Dessverre er ikke dette nok til å glede de som har ventet på nok et mesterverk fra Hess, men man må ta den for hva den er. En ganske så morsom Jack Black komedie.