Pan’s Labyrinth  (Terningkast 5)

Guillermo del Toro har lykkes i å blande det barnslige med det voksne. Pan’s Labyrinth er en magisk flukt fra virkeligheten som anbefales på det varmeste.

Vi er i Spania, og fascistene er i ferd med å sette inn nådestøtet. Tolv år gamle Ofelia bryr seg ikke mye om politikk, men når moren gifter seg med den nådeløse kaptein Vidal får hun se hva fascismen kan gjøre med et menneske. Bak huset hun nettopp har flyttet inn i finner hun en urgammel labyrint, og i labyrinten møter hun en mystisk skapning. Skapningen er en faun, og han påstår at Ofelia egentlig er prinsesse Moanna, tronarving til et underjordisk rike uten smerte og lidelse. For å bestige tronen må hun før fullmåne fullføre tre oppgaver, og de er faktisk slett ikke ufarlige. Ufarlig er det heller ikke utenfor labyrinten. Ofelias nye stefar er travelt opptatt med å knuse siste rest av republikansk motstand, og han viser ingen nåde…

Guillermo del Toro har med dette levert et fantastisk eventyr for voksne. Hele produksjonen oser av originalitet og har såpass mange kvaliteter å by på at den, om ikke annet, burde klare å levere en knakende god start på det nye filmåret for de fleste av oss! Stilsikker regi, flotte stemningsskildringer, vakre landskap, krevende oppgaver og store mysterier er kun noen av ingrediensene som har blitt mikset sammen i dette usedvanlig mørke eventyret. Dette bittersøte innblikket i fantasiens grenseløse verden er både skremmende og nydelig om hverandre og fikk meg, merkelig nok, til å minnes en sang fra barneskolen som i stor grad tok for seg ideen om at våre tanker er frie. Her påpekes det at uansett hvor mye smerte, pinsler, vold og tortur man enn skulle oppleve å bli utsatt for, så har du alltid et fristed i tankene, et sted hvor ingen andre slipper til og hvor kun fantasien setter grenser for mulighetene. Dette gjengir på mange måter selve poenget til PAN’S LABYRINTH, slik jeg oppfattet det i hvert fall, og er noe som ytterligere forsterkes gjennom den relativt åpne slutten, som jeg forøvrig likte veldig godt!

Med sine mange røffe krigsskildringer, innslag av kaldblodige mord og generelle fremstilling av den ytterst brutale virkeligheten som utgjorde Spania på 40-tallet, kan dette definitivt ikke sies å være noen typisk barnefilm. Det var kanskje nettopp derfor at den falt såpass godt i smak hos undertegnede. PAN’S LABYRINTH fascinerte meg nemlig fra første sekund og med sine mange sjarmerende karakterer, mystiske labyrinter og merkelige vesener fra underverdenen merket jeg sakte, men sikkert å bli dratt inn i en tidløs historie som ved å fremstille menneskeheten på sitt mest groteske, i form av ondskapen selv; Capitán Vidal, bemerkelsesverdig nok lykkes i å fremme et inspirerende budskap de fleste av oss burde kunne relatere til; nemlig håp. Guillermos nydelige visjon av underverdenen sitter som et skudd og, i motsetning til Shyamalans litt for sukkersøte fortelling om LADY IN THE WATER, bevises det her at en litt mørkere stemning slett ikke trenger bety noe negativt.

Selv om filmen aldri helt klarer å feste grepet rundt de følelsesmessige aspektene til historien, veier Guillermo langt på vei opp for dette med sin oppslukende fantasifortelling som på særdeles tilfredsstillende vis lykkes i å blande det barnslige med det voksne, og samtidig formår å underholde på det aller sterkeste! Dette er en visuell nytelse fra begynnelse til slutt og selv om det bys på mengder av tragedier, krig og elendighet, stråler det håpefulle budskapet gjennom på ethvert tidspunkt og er, i siste ende, med på å gjøre dette til en hjertefølt og magisk flukt fra virkeligheten. Terningkast 5.