Shooting Dogs  (Terningkast 4)

Året er 1994 og Rwanda er på randen av borgekrig...

April 1994. Rwanda er på randen av borgerkrig. Situasjonen er spent, men livet går sin vante gang på skolen der Joe underviser. Han er en ung og idealistisk lærer på en britisk misjonsskole i hovedstaden Kigali, der Fader Christopher er overhode. Plutselig bryter helvete løs. Hutu-milits begynner brutalt å slakte ned tutsier. Tusenvis av tutsier søker tilflukt på misjonsskolens område, der også en liten belgisk FN-delegasjon er stasjonert. Men tryggheten fra FN-soldatene viser seg å være syltynn. Soldatene har kun mandat til å overvåke situasjonen, ikke til å gripe inn i den. Tutsiene opplever at hele verden vender dem ryggen. Og utenfor det spinkle gjerdet samler hutuer seg med bloddryppende macheter.

Det er ikke alltid like lett å dra seg av gårde for å se filmer av denne typen. Det er krigsskildringer av typen SCHINDLER’S LIST, DEER HUNTER og IDI I SMOTRI som opp gjennom årene har stått for noen av de sterkeste opplevelsene jeg har erfart på film, og selv om de er meget tunge å pløye seg gjennom, er belønningen stor. Å se urettferdighet, lidelse og tilsynelatende meningsløs vold utfolde seg på det store lerretet tærer selvfølgelig på, både fysisk og psykisk. Likevel byr slike verk som regel på enormt viktige historier og de er, på mange måter, en ubetalelig videreformidler av tidligere generasjoners tragedier og, i dette tilfellet, politiske/byråkratiske tabber som ikke bør gjentas, noensinne. Nå er ikke SHOOTING DOGS blant de beste krigsskildringene jeg har sett, men dette skyldes nok i hovedsak av at filmen velger å sette et større fokus på politikk og religion innenfor et meget begrenset område av hendelser, fremfor å vise til de mest brutale massakrene som fant sted. Dette fungerer i og for seg meget bra og selv om de få innslagene av grusomheter vi blir servert setter en liten støkk, er de ikke i nærheten av å engasjere i den grad man kanskje skulle ønske. Mye skyldes at det aldri blir lagt noe skikkelig grunnlag for karakterene å utvikle seg, i tillegg preges de fleste følelsesmessige innslagene av en viss påtatthet og stressfaktor. De har rett og slett fått for lite tid til å modnes, unødvendige snarveier blir tatt, dialogen heller noen ganger mot det klisjéfylte og i siste ende er det altså noen av de aller viktigste scenene som blir sittende igjen med svarteper.

Det er selvfølgelig ille nok å oppleve lokalbefolkningens desperate rop etter hjelp fra en kynisk og kald omverdenen, som forblir sittende med døve ører og lukkede øyne, og selv om SHOOTING DOGS kanskje ikke er tidenes mest rørende verk, får den så absolutt frem poenget og i samme slengen satt FN i et meget velfortjent og tilfredsstillende dårlig lys. Kort sagt en viktig, realistisk og, ikke minst, tragisk beretning om et folkemord fra moderne tid som aldri burde ha funnet sted. En sterk firer herfra.