Shutter  (Terningkast 4)

Thailandsk horrorfilm som skremmer livet av deg!

Det er til en forandring ikke bare japanske horrorfilmer som kommer i rampelyset: To thailandske regissører, Banjong Pisanthanakun og Parkpoom Wongpoom, har laget en nervepirrende spøkelsesfilm…

Etter å ha kjørt på ei ung jente en kveld, begynner det å skje merkelige ting i livene til fotografen Tun (Ananda Everingham) og kjæresten hans, Jane (Natthaweeranuch Thongmee). Når Tun tar bilder, dukker det opp hvite lys og skygger av ansikter på negativene. Jane merker med en gang at noe er fryktelig galt, mens Tun forsøker å fornekte det. Etter hvert dukker det opp flere tegn på at de mystiske hendelsene kan ha tilknytning til noe overjordisk, og Jane avdekker et ukjent kapittel fra Tuns fortid. Tun forklarer seg for henne – men forteller han hele sannheten?

Jeg vil si at Shutter er en ganske vanlig skrekkfilm, noe a lá The Ring og The Grudge. Det som imidlertid skiller denne filmen fra de to andre er at den for det første er thailandsk, og ikke japansk for en gangs skyld. For det andre smøres det ikke like tjukt på når det gjelder skremselsmomenter, noe som i dette tilfellet virker til filmens fordel. Og selv om filmen på mange måter spiller på nøyaktig de samme tingene som foregående asiatiske horrorfilmer har gjort – ting som skumle, bleke jenter med langt hår, det overnaturlige, teknologi, etc. – klarer den å bryte med normene for denne typen film. Dette er grunnet hovedpersonen, Tun; vanligvis er hovedpersonen i den klassiske asiatiske horrorfilmen heroisk og sympatisk, men i Shutter er han en feiging og en drittsekk – et faktum som slås fast tidlig i filmen.
Selv om det kanskje er mye flyt i selve strukturen av historien, er det en annen sak med skuespillet. Det hele virker litt stivt og keitete, men det er godt mulig at dette er på grunn av kvaliteten på dialogen; det virker ikke som at manusforfatterne har gjort noe mer enn et halvhjertet forsøk på å gjøre dette ordentlig.

Jeg klarer på en måte ikke å bestemme meg for om filmen er forutsigbar eller ikke. Den er uforutsigbar i den forstand at den ikke følger alle de uskrevne reglene for asiatisk horrorfilm, og overrasker fra tid til annen. Slutten, for eksempel, tok en uventet og interessant vending. Og når karakterer dør, skjer det på en måte som er litt uvanlig i forhold til hva vi er vant til fra slike filmer. (Jeg skal ikke røpe mer..!) Likevel er det enkelte ting man lett kan gjette seg til, og det kan ødelegge litt…men filmen er på ingen måte så forutsigbar at det blir uengasjerende. Spenningen er absolutt tilstede gjennom hele filmen, dette mye takket være at filmen har et mer dempet uttrykk hva skremmende øyeblikk angår. Og når den først er ute etter å skremme, så skremmer den vannet av deg! ..For å si det sånn da; jeg gleder meg ikke akkurat til at jeg skal legge meg og sove i natt. Og det var vel det som var poenget.

Terningkast fire.