Sophie Scholl – Die letzten Tage  (Terningkast 5)

En ytterst vellykket fortelling om de siste dagene til Sophie Scholl. Skal du se en krigsfilm i år, la det bli denne.

Jeg ble aldri noen stor fan av DER UNTERGANG, som var og fortsatt er en kraftig oppskrytt film, og var derfor noenlunde skeptisk til denne. Jeg endte derimot opp med å bli positivt overrasket da SOPHIE SCHOLL viste seg å skildre en god del mer «humane» karakterer, folk som man delvis kunne gjenkjenne seg selv i og føle sympati med, i motsetning til DER UNTERGANG hvor de onde hjernene bak nazismen og Hitler selv sto i fokus. Skal du se en krigsfilm i år, la det bli denne.

München, februar 1943. Sophie Scholl og broren hennes, Hans, er medlemmer av Die weiße Rose, en gruppe som driver passiv motstand mot det tyske naziregimet. Mye av arbeidet består i å sende ut løpesedler, og denne gangen skal løpesedlene også distribueres på universitetet. Ulykkeligvis blir Sophie og Hans oppdaget, og dermed får Gestapo klørne i dem. Sophie nekter først enhver befatning med løpesedlene, men snart blir bevisene mot henne for mange, og hun konsentrerer seg om å redde livene til flest mulig av sine venner og meningsfeller.

SOPHIE SCHOLL er en viktig, dypt rørende, sterk og tidvis brutal film om 2. verdenskrig og følgene den hadde for det modige søskenparet Scholl. Regissør Marc Rothemund har klart å gjenspeile på ytterst realistisk vis den frykten en god del av befolkningen, og ikke minst jødene og motstandsbevegelsene, levde under når krigen var på sitt verste. Med en rekke gode filmer de siste par årene (SCHINDLERS LIST, THE PIANIST) som har skildret krigen fra jødenes synspunkt, finner jeg det både spennende, interessant og samtidig fryktelig trist å se det samme skildret fra tyskernes synspunkt. Men i bunn og grunn er dette en film om håp, idealisme og det å ha mot til å stå for det man tror på, selv når man stirrer døden i hvitøyet. Og i den forstand er SOPHIE SCHOLL en ytterst vellykket film.

Filmen er tidvis fryktelig nærgående og de intense avhørene er en fryd å følge, ikke kun på grunn av den fengslende stemningen og en pokkers god dialog, men også fordi nettopp disse scenene på mange måter klarte å oppsummere 2. verdenskrig og nazismen på en særdeles tilfredsstillende måte. Vi kommer ikke unna å nevne kraftprestasjonen til Julia Jentsch som mesterlig overbeviser i rollen som Sophie Scholl. Og dette kommer definitivt filmen til gode da dette langt fra er noen typisk krigsfilm med innslag av blodig krig og store slag, her opplever vi heller en menneskelig og nær skildring av ett menneskes kamp mot overmakten i det livet er ved å nærme seg slutten.

Det finnes utallige måter å tilnærme en slik mørk og dyster historie på og selv om det kanskje er vanskelig å forestille seg, føler jeg at det meste blir sagt og fremstilt på såpass grundig vis at vi, på tross av å ikke se en eneste krigsscene i filmen, til slutt ender opp med å bli servert et rimelig helhetlig bilde av en nådeløs, grusom og trist tidsepoke som for alltid vil forbli en sort plett i vår historie. Kanskje skyldes dette at jeg har sett plenty med krigsfilmer eller pløyd gjennom en rekke historiebøker som tar for seg de andre aspektene ved krigen, det blir vanskelig å si.. Videre kan jeg ikke engang begynne å forstå hvor tøft det må ha vært for disse folka å gå mot strømmen i et nazi-dominert Tyskland, slikt krever baller av stål. Noe Sophie og Hans Scholl så definitivt hadde, og er du ikke overbevist om dette på forhånd kommer SOPHIE SCHOLL – DIE LETZTEN TAGE utvilsomt til å få deg på bedre tanker temmelig hurtig.

Når alt er sagt og gjort, kan jeg ikke unngå å bli sittende igjen med en viss anelse håp. På tross av at filmen skildrer noen av menneskehetens mørkeste sider, er det håpet som står i fokus. Og det er dette som på mange måter skiller SOPHIE SCHOLL ut fra mengden, et sterkt håp i form av «hverdagshelter» som gjennom sine modige handlinger ender opp med å bli legender. Kort sagt en nydelig, rørende og meget sterk affære. En sterk femmer herfra.