Stormbreaker  (Terningkast 2)

Action i høygir med junioragenten Alex Rider.

Alex Rider bor hos sin onkel Ian, som stort sett aldri er hjemme. Det sies at han jobber i en bank, men det er lite trolig, ettersom han alltid må på uventede turer til utlandet. En dag dør onkelen under mystiske omstendigheter, og Alex er mer eller mindre alene i verden. Han blir oppsøkt av Ians arbeidsgivere, og blir bedt om å fortsette der han slapp. Han var nemlig ikke en bankmann, men en høyt profilert agent i MI6.

En plass i England, eller muligens på Isle of Man, finnes det et knippe filmskapere som mente at de måtte få en original idé for å lage en tøff actionfilm. De så på et knippe James Bond-filmer, og kom frem til at en ung versjon av en superagent passet fint til deres plan. Dette er jo aldri gjort før, eller jo, det er faktisk det. Dermed har hele baktanken med filmen gått i dass før de startet innspillingen, og det kan man ikke kalle noe bra utgangspunkt.

For man må si at Stormbreaker først og fremst er en kopi av James Bond-konseptet. Den eneste store forskjellen er at man har smurt på med så mye overdreven, idiotisk, ulogisk og elendig action i Stormbreaker at du vil måpe av oppgitthet allerede etter den første halvtimen. Referansene og likheten til Bond er mange, og de er ikke særlig gode. Åpningssekvensen omhandler onkelen som er på vill flukt fra et knippe ondinger, og dere har nok allerede tippet riktig. Han kjører i en sportsbil med innebygde raketter, navigasjonssystem og andre finesser. Bak følger ett knippe onde jævler på motorsykler som skyter og herjer. Plutselig er man på stranda og blir beskutt av en båt, like etter er man langt oppe i høylandet med et helikopter på nakken. Jeg kunne fortsatt, men dette bør være et tydelig bilde på hvilket nivå man har lagt seg på.

Karakterene holder heller ikke mål. Man har riktignok gjort et forsøk på å sette sammen en del spesielle karakterer, men det føles stort sett bare dumt. Jeg er overbevist om at man har prøvd å gjøre Stormbreaker til en spennende familiespionfilm, og ikke en parodisk komedie. Hadde målet vært sistnevnte, hadde kanskje ikke karakterene virket så håpløse. Rett skal likevel være rett, jeg må påpeke at Bill Nighy skiller seg ut fra resten i denne smørja. Han gjør en fin figur, som han alltid gjør.

Til slutt går vi litt tilbake til selve handlingen, som ikke bare inneholder de nevnte actionsekvensene. Det er også spekket med små plothull, og det er langt i fra alt som virker logisk eller kan forklares. Denne filmen er det bare å holde seg unna, det er et elendig forsøk på å lage en kul spionfilm med en 14-åring i hovedrollen. Det hele blir en latterlig dårlig action-orgie med idiotisk handling, gjennomsiktige og ufrivillig humoristiske karakterer og ganske enkelt en skremmende dårlig opplevelse. Terningkast 2.