The Boondock Saints  (Terningkast 6)

Troy Duffys infamøse «Boondock Saints» er ingen storslått Hollywood-produksjon. Den er en outsider. En usannsynlig hit. Og den er veldig god.

Engler og helgener finnes i flere former. Noen flyr rundt i himmelen, noen passer på at du ikke blir utsatt for uhell. Noen slåss mot demoner, mens andre slåss mot mafiaen i Boston. Eller engler blir vel kanskje litt feil i dette tilfellet. Det er vel få som ser på to irske brødre med en drøss av tatoveringer som engler. Likevel er det den tittelen pressen i den amerikanske storbyen Boston, gir disse to våghalsene. De to som tar på seg oppgaven alle tenker at noen burde gjort, men som ingen snakker høyt om.

Det er St. Patricks dag i USA. De to unge brødrene MacManus sitter på stambaren sin i den irske delen av Boston by, sammen med sine gode venner og blodsbror Della Rocco. Idyllen blir brutt da representanter for den russiske mafiaen trer inn, og ber samtlige dra seg til helvete. Slik blir det bråk av, og neste dag blir de samme to funnet drept i en bakgård ikke så langt unna. FBI agenten Paul Smecker hentet inn for å løse mysteriet. Sammenatt våkner brødrene MacManus etter å ha mottat et kall fra gud. Et kall de i all hemmelighet deler med en annen person, som ikke enda vet det selv.

«The Boondock Saints» er en sekser, av flere grunner. Det klareste er nok selvfølgelig klasseprestasjonene som Norman Reedus, Sean Patrick Flanery og Willem Dafoe gir oss i rollene som henholdsvis MacManus brødrende, og FBI agenten Paul Smecker. Da vil jeg spesielt dra fram Dafoe som den homofile, men samtidige homo-nevrotiske genierklærte Paul Smecker. For den som har sett ham i Platoon, bør navnet gi særdeles positive assosiasjoner.

Deretter er det ikke tvil om at filmens tekniske side er meget vellykket. Alt fra kvaliteten på selve filmen, til kameraføringen og lydeffektene. Hele pakken passer sammen som ketchup og sennep. Manus er spekket med en herlig humor, som gjør at filmen på tross mengden vold og blod, likevel sitter med en morsom undertone. Og som ikke dette var nok, er dette en film hvor de fleste som ser på kan kjenne seg igjen i handlingene til brødrene MacManus. Ikke i det at vi drar rundt og skyter mafiabosser, men at alle kanskje skulle ønske at noen faktisk gjorde det. Man kan ikke annet en gi rett til Della Rocco når han sier at «you two should be in every major city».

Filmen er ingen storslått Hollywood-produksjon med det nyeste av teknikk og de beste folka i filmbransjen. «The Boondock Saints» er en outsider, som tar med seg kreativitet og stemning som gjør denne filmen til et mesterverk.

Men alle filmer må da inneholde noen dødpunkter. Aspekter ved filmen som trekker den ned. Selvfølgelig finnes de også i «The Boondock Saints». Castingen i en del av bi-rollene har ikke vært spesielt heldige. Da med tanke på overhodet i Yakawetta familien og hans nestkommanderende. Mafiabossen i denne filmen virker rett og slett pysete. Han passer ikke inn i det hele tatt. Det samme gjelder hans nestkommanderende, som spilles av Ron Jeremy. Man lurer litt på hvordan en slik person i det hele tatt skal ha klart å komme seg innenfor den Italienske mafiaen. Langt mindre steget i gradene til nestkommanderende.

I tillegg vil sikkert mange stille seg kritisk til den utstrakte bruken av blod og banneord i denne filmen. Noe jeg fornemmer også er litt av grunnen til filmens trøblete vei mot toppen, og som også er grunnen til at det finnes en DVD versjon hvor noe av «godsakene» er fjernet. Selv synes jeg sånne debatter er smålige. Etter «Rambo», «The Terminator» og «Texas Chainsaw Massacre» på film, samt en del groteske spill til PC, er det egentlig helt utrolig at selv amerikanere får seg til å sensurere en film som «The Boondock Saints». Skulle du likevel være så heldig å sitte på den usensurerte versjonen, er det bare å plugge den i og se 104 minutter herlig nytelse.