The Brotherhood of War  (Terningkast 6)

Sør-Koreanske Brotherhood of War kommer dessverre til å gå inn i historien som et uoppdaget mesterverk. Men uansett språk så er dette en av tidenes beste krigsfilmer.

Sør-Koreansk film er i skuddet om dagen, noe som har gitt oss godbiter som Oldboy og Vår, Sommer, Høst, Vinter… Og Vår de siste par årene. Når regissør Je-gyu Kang da presenterer den mest påkostede filmen i Sør-Koreas historie, en film som av mange blir sammenlignet med mektige Saving Private Ryan og kanskje tidenes beste miniserie Band of Brothers, kan man ikke unngå å gå til filmen uten store forventninger. Men ble de innfridd?

The Brotherhood of War er den majestetiske historien om de to brødrene Jin-tae (Dong-Kun Jang) og Jin-seok (Bin Won) som, kort tid etter at Korea-krigen bryter ut, blir kalt inn i militæret mot sin egen vilje. Den eldre broren sitt ønske om å få sin bror sendt vekk fra den brutale hverdagen i krigen, gjør at han kjemper for å vinne en medalje som han håper kan være nok til å få sin lillebror sendt hjem. Men dette gjør at deres tidligere kjærlige søskenforhold seg imellom, forandrer seg.

Historien vi blir presentert i Taegukgi kan kanskje virke litt klisjéfylt og forutsigbar for noen, men gud bedre hvor feil man kan ta. Måten en actionfylt krigsskildring passer sammen med en rørende dramahistorie slik som i Taegukgi kunne jeg aldri forestilt meg.

Og det er nettopp her jeg mener Taegukgi skiller seg kraftig ut fra nevnte Saving Private Ryan. Mens sistnevnte i all hovedsak er en orgie i realistiske og autentiske kampscener uten å ha noe annet enn en relativt tam historie, er historien vi blir servert i Taegukgi intens, hjerteskjærende og fordømt godt fortalt. Det hele er attpåtil krydret med mange og lange kampscener som til tider er minst like realistiske og troverdige som i Saving Private Ryan.

Missforstå meg rett; Spielberg sin film var banebrytende og fornyet måten å lage krigsfilmer på. Det er bare det at Taegukgi overgår Saving Private Ryan på alle punktene den ble legendarisk for, og det på en ufattelig god måte.

Det eneste hinderet for Taegukgi er språket. Personlig klarer jeg fint å se en film på et uforståelig språk. Det er bare det at det er så mange der ute som føler at man går glipp av så mye når man ikke skjønner hva som blir sagt. Viktige poenger, ord og utrykk som kan være med å bygge opp stemningen i filmen, samt humor, kan gå tapt i undertekstingen. Så at filmen er på koreansk vil nok gjøre at den blir litt mindre tilgjengelig og at enkelte faktisk mister interessen. Men med tanke på at større deler av filmen rett og slett er en fryd for øyet, bør ikke språket være et hinder for å se filmen.

En av teknikkene regissør Je-gyu Kang bruker for å gjøre filmen realistisk og nydelig rent visuelt, er at han velger å presentere flere deler av kampscenene med håndholdte kamera. Dette betyr ikke at vi kun kommer nærmere de voldsomme kampene og nesten føler at vi er der, det gjør også at hovedpersonene ikke blir gjemt i gigantiske eksplosjoner og kuleregn. Vi får en god oversikt over hvor de to brødrene befinner seg til enhver tid og hva de foretar seg. Dette gjør at vi også ser at krig ikke kun betyr avfyring av våpen, men at man er villig til å bruke alle midler når man desperat kjemper for å overleve. Bajonetter, flagg og bare never – man er villig til å bruke alle midler når man står ansikt til ansikt med fienden og ikke rekker å lade om våpenet.

Neveslåsskampene blir spesielt godt fremstilt i siste kampscene, et gigantisk det gode mot det onde-oppgjør, hvor hovedpersonene selv må ta stilling til hva som egentlig er det gode og det onde. Det hele avsluttes med et vanvittig sentimentalt øyeblikk som, for meg personlig, må være det nærmeste man kommer en perfekt slutt. Det kan ikke beskrives, det må bare oppleves.

The Brotherhood of War kommer til å gå inn i historien som et uoppdaget mesterverk, ene og alene fordi de snakker koreansk. Trist for allmennheten, men egentlig helt greit for oss, som liker å ta øynene våre bort fra Hollywood en gang i ny og ne. Terningkast 6.