The Devil Wears Prada  (Terningkast 4)

En ung jente forsøker å overleve som assistent for usympatisk moteredaktør.

I New Yorks heftige moteverden er Runway Magazine å betrakte som Den hellige gralen. Styrt med nydelige manikyrhender tilhørende Miranda Priestly, moteverdenens mektigste kvinne – er Runway en fryktet gapestokk for alle som vil være noe innen moteindustrien

Miranda har ikke latt noe stoppe henne underveis, inkludert en lang rekke assistenter som ikke dugde. Det er en jobb intet menneske med selvrespekt kan overleve, og likevel er det en jobb en million unge kvinner i New York ville drepe for.

Stillingen som Mirandas assistent kan sprenge dørene åpne for Andy Sachs, som nettopp er ute av college. Hun er ingen moteeskpert, hun har aldri hørt om Miranda Priestly, og står ensom blant den lille armeen av strebere som jobber i Runway – syltynne motedivaer med klikkende hæler. Men når Andy kommer for å søke jobben oppdager hun snart at å klare seg i denne industrien fordrer mer enn pågangsmot og ambisjoner.

The Devil Wears Prada er basert på boken ved sammen navn; basert på forfatter Lauren Weisbergers egne erfaringer fra da hun jobbet som assistent for Vogues helvetesredaktør. Det er mulig det var enda verre i virkeligheten – her får vi en film som er lett, men med karakterer som har ben i nesen og ryggmarg.

Regissør David Frankel er ikke et ukjent navn for de som fulgte med på Sex & The City, hvor han regisserte flere episoder, samt en del episoder av andre høyprofilerte tv-serier, blant annet Band of Brothers. Regien er det lite å utsette på, i en film som denne forventes det ikke at den skal være sylskarp som i en Stanley Kubrick-film.

Skuespillerprestasjonene er gode fra alle parter – Stanley Tucci (The Terminal) er sympatisk og distansert som Mirandas produksjonsdesigner, mens Emily Blunt spiller Andys empatiløse kollega med en overbevisning slik at jeg ikke vil møte henne i virkeligheten, av frykt for at hun er slik som karakteren.

Anne Hathaway (The Princess Diaries, Brokeback Mountain) gjør en rolle ikke ulik den hun gjorde i The Princess Diaries; en ung jente som må ta viktige valg om hvem hun vil være i livet. Men her er det tydelig at hun er eldre, og karakteren hennes her er mer nyansert enn i sistnevnte. Jeg kjente at jeg ble litt engasjert i karakterens valg – ikke så vanlig for en film i denne sjangeren.

At dette er Meryl Streeps (Out of Africa, Prime) film, er hevet over enhver tvil. Fra første øyeblikk Miranda Priestly, i Meryl Streeps skikkelse, entrer bildet, er det en fryd fra ende til annen å se hva hun gjør ut av en karakter som kunne endt opp fullstendig endimensjonal. Uten henne ville ikke filmen vært halvparten av hva den er blitt. Hun portretterer Priestly med en slik sikkerhet at man skulle kunne tro dette var dokumentarisk.

Manuset er skrevet av Aline Brosh McKenna, som blant annet skrev Matthew Perry-filmen Three To Tango. Denne var fylt til randen av klisjéer, og luktet Hollywood-oppgulp på lang vei. Det er en del likheter i McKennas manus, men bare tendenser.

The Devil Wears Prada er ikke fri for klisjér, dog. Men der hvor regissør og manusforfatter kunne henfalt til de virkelig store klisjéene, berører de dem så vidt, for å så sende Andy avgårde i en annen retning. Jeg skulle gjerne likt å se enda mer djevel og mindre Prada, men i en tid hvor mange filmer er overpretensiøse og psykologiserende, er det deilig med et friskt pust som denne. En noe uklar slutt til tross, forandrer ikke det faktum at filmen er djevelsk god, innenfor de rammene den setter for seg selv; en film som ikke lover mer enn den kan holde.