The Exorcism of Emily Rose  (Terningkast 4)

Hollywood leker med mørke makter (IGJEN). Kan det bli bra..?

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg forventet da jeg satt meg ned i kinosetet for å se ”The Exorcism of Emily Rose”. Når sant skal sies, så har jeg for tiden aldri noen særlig store forhåpninger til amerikanske skrekkfilmer, enten det er Hollywood eller lavbudsjett (jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst)… Det var en fat chance, men filmen overrasket faktisk!

”The Exorcism of Emily Rose” begynner ganske dystert. Emily Rose (Carpenter) – en ung, begavet, gudfryktig jente fra en småby i en av Nord-Amerikas kaldere kroker – er død. Hun døde som følge av sin egen eksorsisme, en prosess som tydeligvis gikk ganske hardt for seg. Rose-familiens sogneprest, fader Moore (Wilkinson), som i Guds navn hadde påtatt seg ansvaret for jenta før hennes uheldige død, blir anklaget for uaktsomt drap. For å få en upartisk rettssak, setter staten inn en kristen metodist som aktor, mens stillingen som forsvarer blir tildelt en religiøst tvilende kvinne, Erin Bruner (Linney). Jobben hennes blir nå å overbevise juryen om at sognepresten, i god tro på at en eksorsisme var det eneste som kunne redde unge Emily fra smertene hun befant seg i, tok det rette valget. Men klarer hun å overbevise seg selv?

Man kan kjenne seg igjen i Bruner, som er, ifølge seg selv, agnostiker. Hun har nettopp fått frikjent en klient, og om ikke lenge vil hun bli gjort til seniorpartner i firmaet sitt. Men så får hun denne absurde saken i fanget… Hun har i starten litt vanskelig for å tro på det sognepresten forteller, men når hun får harde fakta lagt på bordet, samt en guffen følelse av et overnaturlig nærvær, begynner hun å tvile. Ligger det mer mellom himmel og jord enn hva hun før hadde trodd?

Selv om hun nå mer eller mindre tror sognepresten snakker sant, er det imidlertid vanskeligere å få andre til å tro det samme. Til tross for sin kristne tro, stiller aktoren (Scott) spørsmål som er kritiske til fader Moores tilsynelatende overtroiske utsagn. Det blir vanskelig å toppe aktoratets angrep… I tillegg til å måtte handskes med en åndelig krise, møter hun et moralsk dilemma angående rettssaken; hun holder på å tape, og for å beholde sin høye stilling i firmaet, må hun adlyde sjefens befalinger – noe som kan få sognepresten dømt for drap. Vil hun risikere karrieren for å redde en mann som like gjerne kan være uskyldig?

Dette er en litt fram-og-tilbake-film. Det liker jeg. Når man ser filmen, og får Emilys historie fortalt gjennom en rekke resonnement fra de forskjellige karakterene, får man en følelse av å virkelig være med i filmen – f. eks. som et av jurymedlemmene, som overhodet ikke har noe kjennskap til sannheten rundt hva som har skjedd med Emily Rose. Var hun, som sognepresten hevder, besatt av demoner? Eller var hun simpelthen schizofren og trengte medisiner? Man vet ikke helt om det som fortelles er sant, men man blir tvunget til å ta stilling til det. For det er nettopp det som er poenget; filmskaperne vil at du skal stille spørsmål ved Moores skyld, og kanskje også din egen tro. Slikt kan jo skremme de fleste mer enn den skumle musikken og de ganske syke besettelse-scenene som hopper fram her og der.

For ja, filmen er faktisk ganske ekkel. Dette mye takket være den skumle musikken, et knippe finurlige spesialeffekter, og for ikke å glemme Jennifer Carpenters formidable skuespill: Hun hyler og vrir og vrenger på seg, og det hele blir etter hvert ganske ubehagelig å se på. Grønt spy i 70-talls farger blir liksom ingenting i forhold til narkis-pupillene og Jahn Teigen-fingrene til Emily Rose.

Over det hele er filmen veldig brukbar. Den lever opp til skrekkfilm-stempelet, men er kanskje mer en blanding av drama og skrekk, litt sånn som «What Lies Beneath»? Stemningen er i hvert fall skummel som f… Musikken, kameraføringen, settingen… alt ga meg frysninger (men dette er kanskje bare fordi jeg er så pysete).

Skuespillerne fungerer utrolig fint sammen, Wilkinson og Linney spesielt. Linney fikser forøvrig rollen som den ganske todimensjonale advokaten. Scott er overbevisende som den bitchy aktoren Ethan Thomas, og Carpenter er som sagt veldig flink, en sann fryd å se på… Det eneste jeg har å utsette på skuespillerstaben er Joshua Close, som virkelig ikke mestrer replikkene han utleverer som Emilys venn Jason – han virker litt comatose der han sitter og forteller om Emily. Mer innlevelse hadde vært greit.

Manuset er fint; historien er fortalt på en litt annerledes måte, replikkene er ikke særlig klisjepreget, og man kan skimte en smule casual humor i ny og ne. Det virker så naturlig, noe man overhodet ikke venter seg av en amerikansk skrekkfilm.

Man skulle dessuten tenke seg at en film som handler om religiøs tro ville være ganske amerikansk (dvs: «believe in God, or I’ll nuke your heathen ass!»), men man blir her ikke tvunget til å tro på noe som helst – bare å ha et åpent sinn, og respektere andres tro. Sterk firer.